MELK er spesialavfall

Er Melk sunt eller farlig spesialavfall?

“Melk er for kuer” sier vi i ernæringsorienterte miljøer.  Riktig nok for kalver.  Om du gir en kalv den melken du gir barna dine, som du kjøper i butikken, vil den dø.  Hvorfor det?

I gode gamle dager var det ingen som drakk melk.  Det man fikk i seg av meieriprodukter var stort sett ost og rømme.  Dette er meieriprodukter hvor produksjonsprosessen gjør de tunge melkesukkrene og melkeproteinene om til en form som ikke er en så stor byrde på kroppens fordøyelse som konsum av “ren” kumelk medfører.

Men så kom andre verdenskrig og de gamle tradisjonenen ble bombet til hælvete og våre levemåter måtte dermed rekonstruerers.  Den var godeste F.D. Roosevelt som gjorde det til sin fanesak å innføre disse moderne normene i vesten.  Vi fikk et konglomerat av en matmafia bestående av strømlinjet masseproduksjon av kjøtt og korn, og meierier samlet under en offisiell paraplyorganisasjon kalt Fellesforbundet.  Reneste mafiaen med tilnærmet monopol på matproduksjon.  Det var også svært lavt konsum av raffinert hvetemel før 1950.

Men tilbake til melk.  Det kanskje mest skremmende er at det er ulovlig å helle ut melk i kloakksystemet i Norge. Melk som har gått ut på dato eller er blitt feilpakket på fabrikken, transporteres til spesialavfallsmottak for sikker destruksjon.  Om dette var allment kjent hadde nok de aller fleste stilt større spørsmål til hvorfor vi i det hele tatt drikker melk.  Man ser derfor mellom fingrene og holder tyst og lar deg helle den gamle melken din i do, noe man egentlig burde gjøre med all melk.  Å ta problemet i riktig ende vil være å legge ned produksjonen.  Bøndene blir også subsidiert får å lage melk og melk kastes gjerne fordi vi produserer mye mer enn vi bruker.  Hvor mye bortkastet penger og tid det dreier seg om vet jeg ikke.

Prosessene som ødelegger melken

Først vil jeg adressere homogeniseringsprosessen.  Homogenisering betyr å dele opp fettmolekylene slik at de ikke skiller fra resten av melken.  Kremen flyter til toppen, men ikke i moderne melk.  Dette gjelder for øvrig andre produkter også, som for eksempel appelsin juice.  I kroppen blir fett normalt brutt ned av lipase til frie fettsyrer og monoglyserider for at molekylene skal kunne bli tatt opp av reseptorene og videre bli ført ut til cellen og der hvor de trengs, men når man homogeniserer så deler mann opp fettmolekylene opp på en unaturlig måte som gjør at kroppen ikke gjennkjenner de og det forvirrer og forkludrer kroppens ømfintlige mekanismer og organer.  Du får med andre ord ”syntax error” i kroppen, noe som over litt tid vil føre til sykdommer som for eksempel laktose inntolleranse, allergier og fedme.  Kroppen er altså ikke i stand til å gjøre nytte av homogenisert fett.

Wikipedia skriver:

Homogenisering er en prosess hvor en fortynner fettpartikler i melk av storfe, slik at partiklene holder seg jevnt fordelt i melken. Homogenisering har vært benyttet siden 1920-tallet og gir væsken en egenskap hvor fettet ikke skiller seg. Før man begynte med homogenisering, ville det etter at melken hadde stått en stund, flyte opp et fløtesjikt på toppen av melken fordi fettet fløt opp. Ved å homogenisere unngår man dette.

Prosessen foregår ved at man presser melken raskt gjennom en smal dyse ved høyt trykk. Næringsmessig har prosessen sannsynligvis lite å si. Man var tidligere redd for at homogenisering av melk hadde en negativ innvirkning på helsen. Nå vet man at dette ikke er tilfellet.”

Jo, det vet vi!  Homogenisering gjør også at fettet i melken harskner/oksideres.  Dette skjer fordi forbindelsen mellom fettet og vannet i melken brytes og ødelegges.  Uten fettet intakt mister kroppen også evne til å utnytte vitaminene og mineralene som er bundet opp til vannet i melken.  Skummet melk er dermed enda mer ubrukelig enn vanlig melk fordi fettet er i melken av en viktig grunn.  De lettere melketypene er ofte tilsatt syntetisk manipulert melkepulver.  Melkefett/kolesterol var en av de viktigste kildene vi hadde til Vitaminene A og D.

Vitamin D

Vitamin D₃ er et av de aller viktigste næringsstoffen for god helse.  Den beste måten å få rikelig av dette vitaminet er å være i solen hvor kroppen selv vil produsere det fra UV-B lyset.  Sammen med betacaroten vil produksjonen og opptaket bli opptimalt.  I nordeuropa er det jo lite sol store deler av året og da må man få i seg vitamin D på andre måter.  Vitamin D finnes i mye mat men egentlig ikke i så store mengder som vi helst bør ha dagelig, så det er viktig at vi får så mye som mulig av dette vitaminet.

Syntetiske/pharmaseutiske vitaminer er ikke det samme som naturlige vitaminer.  Selv om molekylstrukturene er veldig like så er det noe med bindingene naturen lager som vi ikke klarer å syntisere.  I tillegg er de pharmaseutiske variantene skadelige for oss.  Syntetisk D-vitamin viser seg å være giftig for leveren.  Det blir tilsatt melken fordi den naturlige varianten forsvinner når fettet manipuleres og fjernes.

Pasteurisering

Å varme opp en ting for å drepe bakterier og patogener er en kjent sak.  Nå vet vi vel egentlig at bakterier trives bedre i varme enn i kulde.  Vi vet også at sporer tåler ekstremt mye, og mer enn den temperaturen pasteuriseringsprosessen utsetter de for.  Sporer blir til virus når de blir “voksne”.

Men den farligste delen ved pasteurisering er at de superviktige enzymene som er i fersk melk forsvinner.  Enzymer er nødvendig får å bryte ned proteiner.  Uten de 17 enzymene som vi trenger i vårt kosthold hver dag, vil også proteinene føre til besvær for kroppens funksjoner og vår allmen helse.  Dette fører til bl.a. allergier.

Den beste kilden til enzymer er grønne saker og spessielt gress.  Se bare hvor store kuer er selvom de bare spiser gress.

Bukspyttkjertlen kan ikke alltid produsere alle disse enzymene og overbelastning av den fører til diabetes og andre sykdommer.  Mangel på enzymer fører også til tidlig aldring, altså slitasje på kroppen.

Soya

Vel, nå spiser ikke norske kuer gress, det er det bare kuer i uland som gjør.  Soya importen til Norge fra Brasil er utrolig stor.  Soya er som oftest genmanipulert og sprøytet med og inneholder kjemikalier.  En annen ting er at Soya inneholder mye østrogen, noe som ofte gir feminine trekk hos menn som “manboobs”.  Hormonubalanse er ugunstig for kvinner også.  Alle disse tingene videreføres fra kuene og til oss både fra melk og  kjøtt.  Alle medisinene kuene i tillegg får, får også vi.  Dette gjelder særlig antibiotika og sterioider som fremmer vekst.  En annen ting er at soyaproduksjonen ødelegger regnskogen.  Skogen brennes ned får å gjøre plass til soyaavlinger.

Fordi avføringen som kommer fra kuene grunnet dette kraftforet laget av soya (og mais) ikke kan brukes til gjødsel, må bøndene bli kvitt denne på andre måter.  Den medfører også endel hygieneproblemer som gir kuene hyppigere sykdommer som man da må medisinere mot.  Dette er en ond og unødvendig spiral som unngås ved at kuene går tilbake til å spise det de naturlig gjør, gress.  Prosessen krever også mye ekstra arbeid og ressurser.

Soyamelk og soyaprodukter er ikke noe spesielt sundt det heller.  Fermentert soya som tofu og visse soyasauser er ok så lenge de er organiske.

Kombinasjon av melk og sukker.

Om du drikker melk øker blodsukkeret ditt pga. melkesukkeret.  Melkesukker hever glukosenivået i blodet ditt i rundt 3 timer.  Det samme gjelder rørsukker, og særlig når det er raffinert, da de nødvendige mineralene for at kroppen trygt skal kunne behandle karbohydratene er fjernet.  Om du spiser melk og raffinert sukker samtidig vil glukosenivået i blodet heves maksimalt og det vil forbli slik i opptil 8 timer.  Dette fører ofte til hjerteattack.  Den type overbelastning dette medfører på blodsirkulasjonen og hjertet er altså dødelig.  De fleste av oss dør av dette under søvn siden vår dårlige livsstil medfører mye dårlige vaner som konsum av melk og karbohydrater rett før leggetid.  Du sovner altså inn av denne kombinasjonen, men det er ikke en naturlig måte å bli trøtt på.

Kasein

Når melkeproteinet brytes ned får vi noe som heter Kasein.  Kasein er ikke vannløselig og brukes ofte som lim i industrien.  Det er også slimdannende.  Kasein fører til endret oppførsel og avhengighet.  I fordøyelseprosessen omdannes kasein til peptider (to aminosyrer sammen) som er svært like molekyler vi finner  i både heroin og amfetamin.  Mennesker med sykdommer som autisme, ADHD og Aspergerssyndrom er sensitive for kasein.

Wikipedia skriver:

Casomorfin er ein peptidsekvens som finns i mjølkeproteinet kasein, og som kan verke avhengigskapande på menneske og gi opiateffekt.

Alle protein er kjede av aminosyre. I mennesket sitt fordøyingssystem bli disse proteinane delt opp i små sekvensar av aminosyrer (peptidar). Når kasein blir brote ned på denne måten, er casomorfiner noko av disse sekvensane som blir til. Peptidane har evna til å passere gjennom blodet til hjernen, der dei kan binde seg til reseptorar i hjerna. Effekten kan samanlignas med endorfin og lignande peptidar.

Den finns fleire forskjellige casomorfiner, som alle er opioide peptidar. Dei blir danna når kasein frå kumjølk blir fordøyd. Dei blir vanlegvis brotne ned til aminosyre av fordøyingsenzymar, men i nokre individ blir dei værande. Dei blir samla opp i kroppen over tid og kan føre til peptidforgifting. Dette er særleg ofte rapportert hos pasienter med ADHD, autisme, schizofreni og depresjon.

Det er ganske vanleg med abstinens når pasienten sluttar med mjølkeprodukt, og i større grad enn tilfellet er med gluten-peptidar (gluteneksorfin og gliadorfin).”

Kalsium

Om du er bekymret for kalsium burde du kanskje finne andre kilder til dette enn melk.  Mørkegrønne grønnsaker eller superfrukten fra amazonas, Açai, som nå er tilgjengelig i helsekostbutikker i Norge er nok et mye sunnere alternativ.  Bønner og korn inneholder også endel kalsium.

Kalsium tilskudd er ikke å anbefale.

Fakta

Melk gjør også kroppen sur (pH-balansen), som igjen kan føre til bl.a kroniske betennelser.

Siden melk er syredannende er det dermed en faktor til utvikling av benskjørhet.

Veksthormonet brukt på kuer, IGF-1 er kreftfremmende.

Tine har et reklamebudsjett på over 300 millioner kr. i året for å markedsføre denne giften som om det er noe sunt.  “Bare må ha det” er en mantra for å hjernevaske oss til å tro dette og den understreker egentlig bare hvor avhengighetsdannende inntak av Kasein kan være.

Ved å kutte meieriprodukter fra dietten kan det medføre abstinenser.

Kasein og Opiate peptider kan føre til ytterlige narkotikamisbruk.

Tobakksrøyk er mindre skadelig enn melk mener noen.

Geitemelk har vist seg å gi de samme symptomene også.

Du kan teste din urin for peptider hos BMLab i Oslo:  http://www.bmlab.no/Peptider+i+Urin.9UFRjKZr.ips

The NATO drug cartel

NARKOFIRMA CIA & MI-6

The media reports appeared that U.S. forces in Afghanistan are engaged in drug smuggling. For commentary, Alexander Nagorny turned to an expert on organized crime, political analyst Vladimir Filin.

– Vladimir Ilyich, the Americans in Afghanistan are really engaged in drug trafficking?

– Yes, they have for this ideal. They control the Bagram airfield, where to fly military transport aircraft to the U.S. military base in Germany. This database is for two years became the largest transit point, from which Afghan heroin goes to other U.S. bases and installations in Europe. Especially a lot goes to the former Yugoslavia, in Kosovo. And from there, and the Kosovo Albanian drug mafia again to import heroin into Germany and other EU countries.

– Why is everything so difficult?

– At military bases smugglers feel relatively safe. There is no such control. And German police there did not work.However, outside the jurisdiction of law enforcement databases Germany enters into force. Of course, any police can be bought. However, in Germany the level of corruption is not as high as, for example, in Russia. So the Americans easier to create distribution centers in other locations. I think, over time, such centers will become military targets in Poznan, Poland is, as well as in Romania and Bulgaria. Poland – a member of the European Union, Romania and Bulgaria are going to take place in the 2007 year. And corruption there is almost the same as ours.

– How big is the volume of the American drug trafficking in Europe and who is behind all this?

– This is about 15-20 tons of heroin a year. When open Poznan, I think it might be 50 or even 70 tons. And behind this intelligence, the CIA and DIA. In fact, already been in Indochina in 60-70-ies and in Central America in the 80’s.

– What is the goal pursued by U.S. intelligence?

– First, the personal enrichment. Secondly, the intelligence services receive huge amounts. This means they can spend at their discretion, without the knowledge of Congress and even the U.S. president. Finally, it allows us to solve political problems. For example, based on common commercial interests to negotiate with the Afghan warlords, “roof” of drug trafficking in its own bailiwick. And yet this is a serious lever of influence on the Kosovo Albanian diaspora, numbering in the EU over a million people. This sort of “fifth column” in the U.S. “old Europe”.

– What are expected consequences for Russia?

– New American channel traffic is an alternative to the old transit routes. Including the route through our country.From Russia, he has no control over, today it controls other. Therefore, the smaller the transit of drugs through Russia, the weaker the drug mafia, which has exits to the external forces.

– And what, before we really controlled the transit of drugs?

– How do you say? In 94 th year in Afghanistan from Pakistan came to the Taliban, who occupied the south. In the 96-m, the Taliban entered Kabul. And two years later they appeared in Kunduz. In Ahmad Shah Massoud then remained only Pandsher and a small area on the border with Tajikistan. In Tajikistan itself after the civil war in power were Kuliabis who were completely dependent on Russia, from our 201 th Division. Massoud is also dependent on Russia. He has been our advisers, that we were supplied, his aircraft was based at the airport in Kulyab. That is, Masood, and Tajiks were kept entirely on Russia. Our influence was predominant. However, even then there were the British in the Pamirs, more precisely, “The Aga Khan IV”. But it was a local phenomenon.Now about “spetstovare. Its main weight has always been and now is still going to Europe via Iran and Turkey.After Tajikistan was never going more than 15 percent.

– And who specifically worked on this?

– It’s not personalities, and trends. Until the year 2000 Russia was not a significant consumer of heroin. Indigent population, and heroin was expensive. Besides, we had no tradition of its use. Therefore, the main part of the “spetstovara” is 25-30 tons per year, the transit was in Europe for the Kosovo Albanians. You see, everything is not easy: from Afghanistan to Tajikistan, then to Russia, and from there yet, and in Europe, in the former Yugoslavia. This was the need of a major organization with great potential, with a serious cover.

– So, these were security forces, the army?

– Why need an army? “The Aga Khan IV” this too has always worked. But then not all the same army.

– What has changed since the year 2000?

– Increased prices for oil, the country appeared bad money, there was a large domestic market. Take “spetstovar” from Tajikistan to Russia is easier than through Russia to Europe. The monopoly and centralization here become redundant. On the contrary, there is effective decentralization, the cellular structure on the basis of many small and medium-sized, predominantly ethnic communities. And those Tajiks. In addition to the Tajiks, this business has to connect Turkmenistan, and at the state level. Geographically, it is profitable: the Caspian Sea, Astrakhan, Azerbaijan. In Azerbaijan went to Afghan drugs from Iran. And through Turkey, until this spring did not blocked Batumi. I think that is temporarily blocked. Ultimately, all this heroin comes to Russia. Azerbaijani diaspora we have is two million Tajiks – one million. There is also the Gypsies – the most frostbitten. In general, ready-dealer network. With money, too, no problem. One building complex of Moscow real estate market are worth! Somewhere year of 2002, the entire drug industry to trample down the English of the MI-6 and DIS – British military intelligence. Not directly, of course. But control is very effective.

– How did this happen?

– In late 2001, the British appeared in Kunduz province. This is their area of responsibility in Afghanistan. There, the distribution of functions in the multinational force, they are responsible for drug trafficking in general throughout the country, not just at home in the north. More precisely, as it is officially sounds, are responsible for combating the cultivation of opium poppies. Not the Americans, namely the British. They began with the fact that the drug had stopped his own country. Heroin for the year grew them in half. This four-fifths of all heroin passed in transit through Tajikistan. Then they felt that this is enough for England, and began to develop the Russian market.

– How?

– Recruited by the major drug lords – prominent public figures in Tajikistan. Those, in turn, affect the Tajik diaspora in Russia – is a complete retail network, with ties purchased cops, security officers, customs. And besides, they have longstanding relationships with some Russian, based in Tajikistan, as in the military and border guards, who, when we withdraw troops from Bosnia and Kosovo, thereby blocking direct access “spetstovara in Europe, began financial problems. Not that they are poorer. They’re just not used to count money, but there had to be considered. In other words, these people can not resist, when the old partners from among the respected Tajiks coming to him with “business” proposals. This is a typical commercial recruitment through intermediaries – a traditional English method.

– It turns out, the British control the drug trade in Russia?

– Yes, indirectly, for heroin by 70 percent. Both wholesale and retail. And make it through the Tajik and Russian citizens who have been recruited on a commercial basis.

– Which exit? How to deal with it?

– Tightening control over the export of acetic anhydride in the Asian countries will not improve the situation radically. The recent arrest Gafoor Sedoy also does not solve all problems. Something to think about the real fight against corruption at Russian customs and law enforcement. But more about that in the current government can only dream of. However, the limited air and rail freight transport in Tajikistan, including for law enforcement agencies, I believe, still possible. This would hinder large shipments. You then need something to do with the migration of both legal and illegal. It would inflict a blow to the dealer network. In general, any means necessary to reduce the influx of Afghan heroin.

– But if there is demand for drugs, it will offer?

– Fighting is still needed. One should study the world experience. There is a point of view, which I really disagree that if the deliver, even temporarily, a screen heroin, will shift the market for cocaine. This happened in the U.S. in the 70-80’s, after their withdrawal from Indochina. Cocaine – is, of course, a poison, but heroin is much worse.

– What is it?

– First, do more harm to health. Second, cocaine is more expensive. Consequently, it is less accessible. Third, we do not have the Colombian diaspora, and in Colombia is not a sufficient number of members of the organization, “roof” Russian seaports. Columbia – this is not Peter, Chekists there be dangerous, there is a war, may kidnap or kill. In general, it turns out the broken circuit less susceptible to the British and American influence. Finally, referred to sea ports, where ships come from Latin America. We were only a few, and the border with Central Asia and Transcaucasia immense. That is, monitoring and control still easier.

– But you said that this view does not agree?

– Of course, disagrees. It would be nice to put a barrier to all drugs. But how to do it, I do not know.

http://translate.google.com/translate?js=y&prev=_t&hl=en&ie=UTF-8&layout=1&eotf=1&u=http%3A%2F%2Fwww.zavtra.ru%2Fcgi%2Fveil%2Fdata%2Fzavtra%2F04%2F565%2F13.html&sl=ru&tl=en

Leserinnlegg til Samfunnsliv (18. juni 2001): Hva skjuler Gaustads Massegrav ?

– en skammens bauta –

7. mai 1996 la Aud Bodil Øyhus og Harald Viborg Martinsen ned krans på de ukjente taternes massegrav på Ris i Oslo. Dette var den første offisielle markering av taterfolket som døde under den store forfølgelsen. NB! I massegraven finnes også andre forsvarsløse mennesker som bl.a. Lebensbornbarna og lobotomiofre, – sikkert også andre forsvarsløse ofre for Gaustads grusomheter! Hvorfor markering? En tilfeldighet som så mye annet! Jo, arbeiderpartimannen, legen, psykiateren, sosialpolitikeren og rasehygieneren Johan Scharffenberg (1869 – 1965) skulle denne våren / denne dagen hedres og bekranses som den “store guru han var” ifølge AP! ( – og hvor mange tater-liv og andre liv har JS på samvittigheten (?) – ). Dette likte Romaifolket dårlig, – og jeg skjønner dem meget godt! Romanifolket ville hedre sine egne, – derav minnestund 7. mai hvert år kl. 1500, Ris kirke!

Og i år, 7. mai 2001 – altså 6. gangen, ble det igjen foretatt en offisiell markering, – og undertegnede tipset Akersposten om arrangementet, og Akersposten stilte opp, og hjertelig takk for det!

Det er Gaustad sykehus’ “medisinske” eksperimenter fra rett før og etter krigen som er starttidspunktet, og helt fram til så seint som til midten av 70-tallet som er årsak til at et utall mengde forsvarsløse mennesker ble begravet under en navnløs stein, (massegrav).

Historien til ofrene er hvordan EtterkrigsNorge skulle kvitte seg med de uproduktive og avvikende. Minusvariantene skulle systematisk utryddes m.h.t. arbeidsleire, tvangsskolering, barnehjem og “medisinsk behandling”. Gaustad sykehus er ansvarlig for det siste punktet som også er det mest uhyggeligste! Håper at rett kommer for rett en dag, – og at ofrene kan bli hedret som det de bør.

Psykolog og tidligere forsker Joar Tranøy begynte å interessere seg for massegraven på Ris på begynnelsen av 90-tallet. Han tok kontakt med Gaustad og den daværende direktør. Resultatet ble en avhandling: “Forfalskningen av lobotomiens historie på Gaustad sykehus” offisiell stensil nr. 64 fra UiO. Joar Tranøy la frem beviser om at 24 prosent av ofrene som ble utsatt for hjerneinngrep mellom 1941 og 1950 døde, – og dette var den direkte årsak til at  tilgangen på informasjon fra Gaustad sinnssykehus for Tranøy ble stanset. Kjetil Lund – “Lund-kommisjonen” – ble hentet inn til å forsvare Gaustad sitt standpunkt om å nekte Tranøy innsyn ettervært i Gaustads sykejournalene. Det hele ble for farlig for Gaustad – antagligvis hadde den samme herr Kjetil Lund fått bundet mandat fra Gaustad om hva han skulle komme fram til?

Direktør ved Gaustad, Anne-Lise Bergenheim, har uttalt tidlig på 90-tallet at i hvilken grad CIA og det amerikanske forsvardepartementet har sponset hjerneforskningen ved Gaustad sykehus, kan ta flere måneder å finne ut av for Helsedirektoratet. Og mange dokumenter forefinnes ikke i arkivene, verken på Gaustad eller i Helsedirektoratet, ja, naturlig nok spør du meg! Har almenheten siden fått vite hva som skjedde?

En sentral person i dette bildet er hjernekirurg (leses: hjerneødelegger) Carl W. Semb-Jacobsen! I flere 10-år, 50-, 60- og 70-tallet har han fått hundretusner av dollar fra CIA / FBI for å foreta såkalte stereotaktiske operasjoner med implementering av elektroder i hjernen. Diverse sjefsleger ved Gaustad har søkt i gamle arkiver på sykehuset. Resultater om denne søkningen er ikke kommet almenheten til kunnskap så vidt jeg vet!, – og ja, naturlig nok spør du meg. Modum Bads’ sterke mann (direktør), den kristne Gordon Johnsen, plukket ut sine kasus på ordre fra FBI / CIA m.h.t. LSD-“behandling” og noen av disse ofrene havnet ettervært hos Semb-Jacobsen på Gaustad for hjerneinngrep. Noen døde og ligger antagligvis i Ris’ massegrav!

Jeg kan ikke avslutte dette innlegget uten å komme inn på Gaustads “store sønn”, direktør, lege, psykiater og professor ( – du verden – ) Ørnulv Ødegård. Han var mer enn i 50 år den “store” internasjonale hjerneforskningens far og kontaktperson og stilte dr. Mengele og andre tyske konsentrasjonsleirleger helt i skyggen. Ødegård, helsedirektør Karl Evang og statens overlege i psykiatri Christofer Lohne Knudsen la opp hjerneforskningen i Norge og den fikk høyeste prioritet.

Hva kan disse stilles til ansvar for? Antageligvis mye, – derfor “Lundkommisjonen” på 90-tallet på Gaustad! som nektet videre forskning av psykolog Joar Tranøy!

Ørnulv Ødegård ble oppnevnt som formann i en komite som skulle lage forslag til ny sinnssykelovgivning, – og Ødegård fremkom med forslag. Og Ødegård trumpet igjennom til fortvilelse fra juristene at ordene “alvorlig sinnslidelse” skulle etter norsk rett være nøyaktig det som lege(ne) fant å legge i begrepet når ofre ble undersøkt! En gang har dette blitt prøvd rettslig, – nemlig i Juklerødsaken da retten skulle vurdere om Juklerød hadde vært “alvorlig sinnslidende”. Vi vet at Juklerød fikk rett i skolesaken 11. august 1995 og som var ene og alene eneste årsaken for tvangsinnleggelse av Juklerød den 22. november 1971.

Apropos Ødegård: Samfunnspartiets Bertram Dybwad Brochman skreiv ei bok “Til Mentalundersøkelse” rett etter krigen hvor han karakteriserte Ødegård som en stor psykopat. Brochman ble dømt til 3,5 års fengsel for landssvik p.g.a en tale han holdt ca. 10. juni 1940 (da kampene i Krigs-Norge opphørte). Ødegård var en av to som skulle mentalundersøke Brochman. Det gikk som det måtte gå. Psykopaten Ødegård kjente ingen nåde. Paradoksalt holdt Brochman den “samme tale” 9. april 1934 uten at noen reagerte, – en kjærlighetstale til det tyske menige folket etter at Hitler kom til makta i Tyskland januar 1933. Brochmans kristne forankring var utslagsgivende! til det tyske folket som ble villfaret av de nye makthaverne.

Med mitt kjennskap til psykiatrien generelt og Gaustad sinnssykehus spesielt, mistenker jeg Gaustad sinnssykehus for å skjule gedigne sannheter om uskyldige ofre som i dag ikke tåler sannhetens lys. Og Gaustad blir beskyttet av systemet; – beskyttet av politikk, psykiatri og rettsvesen, – en særdeles uhellig treenighet. En treenighet vi finner i “land vi ikke liker å sammenligne oss med”, som man sier det på Tinget. Men i Norge, i moderne tid  –  og like foran våre øyne? Ja!

Det må være enhver borgers rett til å bekjempe at vårt samfunn blir styrt slik – – – – –

NB! 29. oktober 2001 går sammenslutningen av Lebensbornbarna til rettssak mot Den Norske Stat! Her dukker det sikkert opp mye interessant, – også om hva massegrava på Ris skjuler?

Thore Lie

siviløkonom

Leserinnlegg: Åpent brev – til Stortingets direktør Hans Brattestå!

På side 6 i VG den 5. desember 1996 er det et helsides oppsett om Gerrit Løberg som ble ansatt som Stortingets sikkerhetssjef i 1994. Fra dette siterer jeg følgende: «Stortingets direktør Hans Brattestå sier til VG at han ikke er kjent med at Stortingets sikkerhetssjef har vært inne til avhør hos Lund-kommisjonen. Dette vil jeg derfor ikke kommentere. Det eneste jeg kan si, er at Løberg orienterte oss om sin bakgrunn da han ble ansatt. Hans kvalifikasjoner gjorde det enkelt å velge ham som sikkerhetssjef, sier Brattestå.»

Jeg tillater meg å spørre Dem, direktør Brattestå: Utgjorde den etterfølgende saken endel av den bakgrunn som Gerrit Løberg orienterte Stortinget om da han ble ansatt som Stortingets sikkerhetssjef, og var den en av de kvalifikasjoner som gjorde det enkelt å velge ham til stillingen?

Og saken er denne: I brev av 10.10.1979 fra Politilegen i Oslo ble arkitekt Eirik Finne av Kriminalavdelingen ved Oslo Politikammer anmodet om å møte opp til en samtale med Politilegen den 19. oktober 1979, – i anledning av at det var reist spørsmål om han var strafferettslig tilregnelig. Eirik Finne hadde med seg to vitner ved fremmøtet, og sammen fremsatte de krav om å få vite hva han hadde gjort seg skyldig i, hvem som sto bak forsøket på å få ham erklært sinnssyk og innesperret i sinnssyke-asyl, samt krav om å få utlevert alle dokumenter i forbindelse med dette forsøket. Men dette ble avslått av politiet. Senere forsøkte Eirik Finne i årevis å få utlevert disse dokumentene uten resultat. Først etter 16 ½  år lyktes det meg å få utlevert saksdokumentene i brev av 2. mai 1996 fra Oslo Politikammer, undertegnet av Unni Fries Stepaschko, politiadjutant.

Dokumentene var åpenbart blitt holdt tilbake i så mange år for at saken skulle bli foreldet. Fordi de avslører at arkitekt Eirik Finne var blitt offer for kriminelle handlinger begått av norske myndigheter. I en rekke av saksdokumentene fremgår det nemlig at dette var en straffesak i hvilken Eirik Finne hadde status som siktet for forbrytelser. Dette er etter straffeprosesslovens § 97 en meget alvorlig rettshandling, som ville ha gitt Eirik Finne bestemte rettigheter, som f.eks. rett til en offentlig forsvarer, dersom han hadde fått vite det den gang i 1979.

Hele saken var en eneste kriminell handling begått av Stortinget, Stortingets Presidentskap og Stortingspresident Guttorm Hansen, i det øyemed å få arkitekt Eirik Finne tvangsinnlagt og isolert fra samfunnet på politisk grunnlag. Dette fremgår av et brev datert 5. desember 1978 til Det Kgl. Justis- og Politidepartement fra Stortingets presidentskap, undertegnet av Guttorm Hansen, president. Og brevet ble fra Justisdepartementet sendt videre til riksadvokaten og derfra til Eidsivating statsadvokatembeter, som videresendte det til Oslo politikammer, Kriminalavdelingen før det havnet hos Politilegen.

På veien var brevet også en tur innom Kommunaldepartementet, som på den tid var Eirik Finnes øverste arbeidsgiver. Og alle disse «seriøse» instansene godkjente åpenbart Stortingets kriminelle handlinger. Av dokumentene fremgår det videre at alle de her nevnte delinkventene hadde benyttet Gerrit Løberg som sin lakei og håndlanger i forsøket på å få arkitekt Eirik Finne tvangsinnlagt. Dette fremgår av flere dokumenter og spesielt av en rapport datert 15.1.1979, skrevet av politibetjent Gerrit Løberg i Kriminalavdelingen ved Oslo Politikammer.

I denne rapporten har Gerrit Løberg boltret seg i korrupte og kriminelle handlinger for å gjøre sin oppdragsgiver Stortinget til lags, – i den grad at han i sannhet har gjort seg fortjent til sitt Jernkors!!!

Rapporten vrimler av politimessige overtramp, som usannheter, utilbørlig press på andre personer til lovbrudd, etc. Var det denne servile slikkingen av Stortinget, Presidentskapet og Guttorm Hansen som kvalifiserte Gerrit Løberg så sterkt at han ble nærmest selvskreven til stillingen som Stortingets sikkerhetssjef, herr Stortingsdirektør Hans Brattestå?

I går sprang bomben, – eller er dette noen bombe, har vi ikke blitt vant til at overvåkingspolitiet gjør som dem vil – Berge Furre ble overvåket mens han satt i Lund-kommisjonen, en kommisjon som nettopp skulle granske de hemmelige tjenestene.

Finne-saken er trakasering på sitt aller verste og bare viser at vi har politiske fanger her i landet. Og at vi har politiske fanger her i landet, fikk vi et udiskutabelt bevis på den 11. august 1995, da i et brev fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet til Arnold Juklerød som innrømmes at skolemyndightene handlet i strid med folkeskoleloven da Holtane skolekrets i Kragerø ble vedtatt nedlagt i 1962/68. Stortinget ble ført bak lyset, – og som Juklerøds advokat skriver i en pressemelding fra 7. september 95, – «dette bestyrker mistanken om at psykiatrien også i Norge er blitt brukt på politisk grunnlag overfor opposisjonelle og annerledes tenkende.»

Hadde de lett litte grann Brattestå, så ville det være mulig å finne en annen kandidat som hadde et mer nyansert syn på dette med Menneskeverd, og vært mer lojal mot et sant Demokrati og en Rettsstat som Norge kunne være bekjent av å være. «Let så skal dere finne», står det et visst sted.

Thore Lie, Oslo.

P.S. I hvilken lov står det at Stortinget, Presidentskapet og Stortingspresidenten skal forlange norske vitenskapsmenn tvangsinnlagt i galehus, når de advarer mot farer som truer samfunnet? D.S.

“Edderkoppkulturen” av Synnøve Fjellbakk Taftø fra “Folk og Land” Nr. 5. 1998

Det er i år [1998] gitt ut interessante bøker såvel om krigsårene som om tiden etterpå. Men ennå finnes mange tabubelagte emner, særlig fra de første etterkrigsårene. Et eksempel på reaksjonene når en utenforstående – for ikke å si uforstående – uforvarende snubler borti et tabuområde, så vi tidligere i år da en stortingsrepresentant frenetisk søkte å dekke over at hennes far etter krigen hadde blitt utsatt for konfiskasjon av sine eiendeler.

Dette er et fenomen som visstnok er velkjent i psykologien, når overgrepene er store og langvarige, tar offeret (eller eventuelt offerets nærmeste) overgriperens parti, overbevist om sin egen skyld,

Etterhvert som forskningen i vår nære historie overtas av etterkrigsgenerasjonen vil likevel overgrepene mot enkeltpersoner og grupper få sin behørige plass i Norgeshistorien. Dette til tross for at vi her på berget fortsatt er ganske hardt rammet av en historietradisjon som mange land i Øst-Europa nå har tatt et oppgjør med, nemlig at makteliten bestemmer hva som er en tjenlig historieskrivning.

Hos oss har forsiktige historikere – en stakket stund – konsentrert seg om en nærmere gransking av Kong Sverres motiver for å ta initiativet til en nedskrivning av de norske kongesagaene. Det vil dog neppe ta særlig lang tid før de modigste blant historikerne tar fatt på brennbare emner fra vår egen tid, som for eksempel krigsseilerne, landssvikoppgjøret, utbygging av overvåkningssamfunnet og korrupsjonskulturen.

I sin bok «Dommen» peker Hanna Kvanmo på at Norge var det eneste land som innførte straff for tjenestegjøring i det tyske Røde Kors. Dette er langtfra det eneste eksempel på norsk etterkrigsjustis som objektivt sett må betegnes som tilsidesettelse av elementære rettsprinsipper. I denne artikkelen vil jeg bare belyse en liten flik av et stort bilde som vi hensiktsmessig kan kalle konfiskasjonslovgivningen, men som datidens elite i pakt med Orwellske prinsipper valgte å kalle fiendegodslovgivningen eller erstatningslovgivningen.

I krigens siste år var de allierte blitt enige om å konfiskere all tysk eiendom i allierte land. Gjennomføringen varierte fra land til land. De fleste allierte tok et standpunkt basert på britisk rett, nemlig at privateiendom tilhørende personer med fast bopel i vedkommende land ikke var å anse som fiendtlig eiendom. I Norge og Danmark gikk man hardere til verks. Men bare i Norge gikk myndighetene til det skritt å konfiskere eiendelene til norske borgere som hadde dobbelt (norsk/tysk, norsk/østerriks eller norsk/japansk) statsborgerskap. Den dagjeldende norske statsborgerlov innebar bl.a. at norske kvinner som hadde inngått ekteskap med utlendinger beholdt sitt norske statsborgerskap så lenge de ble boende i Norge. Barn født i Norge av utenlandske foreldre ble automatisk norske ved fylte 22 år dersom de hadde bodd i Norge gjennom hele oppveksten.

Etter alminnelig internasjonal praksis, som også Norge ved Haagkonvensjonen av 1930 hadde forpliktet seg til å følge, kan ikke en person anses som fremmed statsborger i et land hvor vedkommende etter landets egne lover har statsborgerskap. I Danmark, hvor det som ovenfor nevnt ble gjennnomført konfiskasjon av tysk privateiendom, ble personer med dobbelt statsborgerskap unntatt fra konfiska-sjonsbestemmelsene.

I Norge tok den unge juristen Jens Christian Hauge fatt på arbeidet med å bygge opp konfiskasjons-myndigheten, Erstatningsdirektoratet, som dette direktoratets første sjef. Hauge var (etter eget utsagn) Milorgs øverste leder fra 1943 og den drivende kraft bak omorganiseringen som førte til etableringen av Hjemmefrontens sentralle delse rundt årsskiftet 1944/45, hvor han sammen med et par-tre kamerater utgjorde den daglige ledelse, det såkalte Hjulet. Fra våren 1944 var Hauge dessuten medlem av Hjemmefrontens juridiske utvalg, som i det vesentlige beskjeftiget seg med å utarbeide forslag til provisoriske anordninger som skulle oppheve eller endre eksisterende norske lover. Disse anordningene ble så utstedt av Kongen i statsråd i London, angivelig med hjemmel i Elverumsfullmakten. I et juridisk underutvalg til revisjon av okkupasjonslovgivningen satt bl.a. Andreas Schei (senere ekspedisjonssjef i Justisdep., deretter høyesterettsdommer og til sist Norges første sivilombudsmann) og Henrik Bahr (dav. byråsjef i Justisdep.). Andreas Schei hadde sammen med Carl Platou (dav. eksp.sj. Justisdep.) også plass i et underutvalg som kom med forslag om organisering av departementene etter krigen. I krigens siste måneder ble det videre knyttet nære personlige forbindelser mellom Hauge og høyesterettsjustitiarius Paal Berg, som fremsto som Hjemmefrontens offisielle leder. Etter Einar Gerhardsens tilbakekomst og senere valg til statsminister ble Hauge hans personlige sekretær og fortrolige rådgiver. I den første rene Arbeiderpartiregjeringen etter krigen ble Hauge forsvarsminister. I 1955 var han en kort tid justisminister.

Det siste krigsåret fremsatte Hjemmefronten mange forslag om endringer såvel i straffeloven som i straffeprosesslovgivningen. Et av forslagene gikk ut på å innføre en ny type straff, nemlig tap av norsk statsborgerrett.

I London støtte dette forslaget på betenkeligheter såvel av folkerettslig som av praktisk art og Londonregjeringen utferdiget ingen provisorisk anordning med det ønskede innhold.

Men den tankegang som lå bak Hjemmefrontens forslag var ingenlunde oppgitt. Den 1. august 1945 opplyser daværende byråsjef i Justisdepartementets lovavdeling, Finn Hiortøy, i et håndskrevet notat at ekspedisjonssjefen i Politiavdelingen, E.R. Rognlien har meddelt at statsråden ønsker utferdiget forslag til provisorisk anordning om endring av statsborgerlovgivningen. Hiortøy fremsatte også et slikt forslag i det nevnte notatet, men dette forslaget innebar ingen endringer i statsborgerrettighetene til norskfødte borgere. Forslaget falt ikke i smak hos oppdragsgiveren, som neppe var ministeren, idet denne bare satte sine initialer på notatet som tegn på at han hadde sett det.

Justisminister Cappelen hadde selv en fortid som medlem av Hjemmefrontens ledelse, men merkelig nok later det til at verken ministeren, Platou (Justisdepartementets øverste embetsmann), Bahr (ekspedisjonssjef for lovavdelingen) eller Schei (ekspedisjonssjef, muligens overordnet 3. sivilkontor hvor statsborgerloven faglig sett hørte hjemme) følte seg kallet til å gi ordrer om noe utredningsarbeid om spørsmålet. Et maskinskrevet ark uten datering og signering angir noe senere hvilke endringer vedkommende etter landets egne lover har statsborgerskap. I Danmark, hvor det som ovenfor nevnt ble gjennomført konfiskasjon av tysk privateiendom, ble personer med dobbelt statsborgerskap unntatt fra konfiskasjonsbestemmelsene.

I Norge tok den unge juristen Jens Christian Hauge fatt på arbeidet med å bygge opp konfiskasjons-myndigheten, Erstatningsdirektoratet, som dette direktoratets første sjef. Hauge var (etter eget utsagn) Milorgs øverste leder fra 1943 og den drivende kraft bak omorganiseringen som førte til etableringen av Hjemmefrontens sentralle delse rundt årsskiftet 1944/45, hvor han sammen med et par-tre kamerater utgjorde den daglige ledelse, det såkalte Hjulet. Fra våren 1944 var Hauge dessuten medlem av Hjemmefrontens juridiske utvalg, som i det vesentlige beskjeftiget seg med å utarbeide forslag til provisoriske anordninger som skulle oppheve eller endre eksisterende norske lover. Disse anordningene ble så utstedt av Kongen i statsråd i London, angivelig med hjemmel i Elverumsfullmakten. I et juridisk underutvalg til revisjon av okkupasjonslovgivningen satt bl.a. Andreas Schei (senere ekspedisjonssj. i Justisdep., deretter høyesterettsdommer og til sist Norges første sivilombudsmann) og Henrik Bahr (dav. byråsjef i Justisdep.). Andreas Schei hadde sammen med Carl Platou (dav. eksp.sj. Justisdep.) også plass i et underutvalg som kom med forslag om organisering av departementene etter krigen. I krigens siste måneder ble det videre knyttet nære personlige forbindelser mellom Hauge og høyesterettsjustitiarius Paal Berg, som fremsto som Hjemmefrontens offisielle leder. Etter Einar Gerhardsens tilbakekomst og senere valg til statsminister ble Hauge hans personlige sekretær og fortrolige rådgiver. I den første rene Arbeiderpartiregjeringen etter krigen ble Hauge forsvarsminister. I 1955 var han en kort tid justisminister.

Det siste krigsåret fremsatte Hjemmefronten mange forslag om endringer såvel i straffeloven som i straffeprosesslovgivningen. Et av forslagene gikk ut på å innføre en ny type straff, nemlig tap av norsk statsborgerrett. I London støtte dette forslaget på betenkeligheter såvel av folkerettslig som av praktisk art og Londonregjeringen utferdiget ingen provisorisk anordning med det ønskede innhold.

Men den tankegang som lå bak Hjemmefrontens forslag var ingenlunde oppgitt. Den 1. august 1945 opplyser daværende byråsjef i Justisdepartementets lovavdeling, Finn Hiortøy, i et håndskrevet notat at ekspedisjonssjefen i Politiavdelingen, E.R. Rognlien har meddelt at statsråden ønsker utferdiget forslag til provisorisk anordning om endring av statsborgerlovgivningen. Hiortøy fremsatte også et slikt forslag i det nevnte notatet, men dette forslaget innebar ingen endringer i statsborgerrettighetene til norskfød-te borgere. Forslaget falt ikke i smak hos oppdragsgiveren, som neppe var ministeren, idet denne bare satte sine initialer på notatet som tegn på at han hadde sett det.

Justisminister Cappelen hadde selv en fortid som medlem av Hjemmefrontens ledelse, men merkelig nok later det til at verken ministeren, Platou (Justisdepartementets øverste embetsmann), Bahr (ekspedisjonssjef for lovavdelingen) eller Schei (ekspedisjonssjef, muligens overordnet 3. sivilkontor hvor statsborgerloven faglig sett hørte hjemme) følte seg kallet til å gi ordrer om noe utredningsarbeid om spørsmålet. Et maskinskrevet ark uten datering og signering angir noe senere hvilke endringer i statsborgerloven som ønskes gjennomført. Fratakelse av statsborgerskapet for personer med norsk og tysk statsborgerskap vesentlig norske tyskgifte kvinner – var her angitt blant ønskemålene.

Etter å ha fått rede på oppdragsgiverens ønskemål, ba Carl Platou om at lovavdelingen måtte få mer tid til å vurdere spørsmålet. Men nå krevde ministeren i en påtegning at saken skulle påskyndes. Det tjener Finn Hiortøy til ære at han ikke befattet seg med saken etter at hans første notat var blitt vraket. Det faglig ansvarlige kontor, 3. sivilkontor, ble ikke konsultert. Oppdraget med å finne juridiske formuleringer for de ønskede endringer gikk til duoen Gunder Egge/Carl Stabel, som skrev de nødvendige notater. Deres arbeid ble bifalt, og i regjeringskonferanse 14. august ble forslaget fremmet og enstemmig tiltrådt av Regjeringen Gerhardsens medlemmer. Den 17. august 1945 ble den provisoriske anordningen fremlagt for Kongen for underskrift, og dermed var det foretatt omfattende og sterkt kvinnediskriminerende endringer i den norske statsborgerlovgivningen.

Da Stortingets protokoll-komite i 1946 gjennomgikk de provisoriske anordninger som var blitt gitt, fant den det «meget tvilsomt» at bestemmelser av denne karakter kunne gis som provisorisk anordning. Men i 1955 ble såvel anordningen som dens konsekvenser godkjent av Høyesterett. Dommen ble utformet av Andreas Schei (RT 1955 s.439 og flg.). Heldigvis står mindretallets (Bergers) votum som et verdig monument over flertallets brudd med såvel Grunnloven som alminnelig anerkjente folkerettsprinsipper.

Og hva var så konsekvensene av den provisoriske anordningen? Her skal vi bare se på en enkelt sak, men eksemplene er mange:

Solveig G. fra Haugesund var datter av en norsk kjøpmann som drev sildeeksport på Tyskland. Solveig arbeidet i forretningen, og etter farens død i 1937 drev hun videre sammen med moren, som var tyskfødt. Under krigen ble Solveig glad i en tysker og overveide ekteskap. Da hun hadde vesentlig formue, søkte hun først råd hos advokat og fikk til svar at det var ingen som helst risiko for problemer, idet Solveig ville ha sitt norske statsborgerskap i behold også etter ekteskapet. Både hun og hennes familie var hederlige i enhver henseende og det var intet å utsette på deres nasjonale holdning. Paret giftet seg og fikk en sønn. Våren 1945 falt Solveigs ektemann i krigen slik at hun var enke da freden kom. Da kom også Erstatningsdirektoratets folk og beslagla alle Solveigs eiendeler, til og med møblene. Gangklærne fikk hun aller-nådigst beholde. Det var ikke bare Solveig selv som ble rammet. Hennes to år gamle sønn hadde fått fødselsdagsgaver og julegaver med i alt 600 kroner som sto på bankbok i hans navn. Også denne «fiendeeiendom» la Erstatningsdirektoratet beslag på. Beslaget ble opprettholdt i alle rettsinstanser. Den endelige avgjørelse falt i 1955.

Ikke nok med at Solveig ble fratatt alle sine eiendeler. Som fiendtlig statsborger ble hun også fratatt retten til å bo i sitt fødeland. I USA fant hun et fristed, og der bor hun fremdeles.

Den skånselløse kampen mot enker og farløse barn påførte ofrene skader som aldri kan leges. Det er et trist faktum. Men for den som er interessert i å finne årsaken til at vi nå sitter opp til halsen i offentlig fiksekultur og svart privatøkonomi er kampens seierherrer av større interesse. Frigjøringsdagenes massive overgrep mot forsvarsløse kvinner skyldtes angivelig «folkets raseri». Senere forskning har vist at det tyske folks raseri under Krystallnatten var meget velorganisert. Spørsmålet er om det skyldes tilfeldigheter at det norske raseriet tilsynelatende var mindre i distrikter der Hjemmefrontens organisasjon sto svakt. Svaret på dette og mange andre spørsmål ligger på historiens mørkeloft, skjult under tykke lag av spindelvev.

Spindelvev har selvsagt også en opprinnelse og en funksjon. Det er kunstferdige nettverk som edderkoppene skaper med sin egen kropp og som tjener som dødsfeller såvel for inntrengere som for de insektene som edderkoppene lever av. Hele tiden lager nye generasjoner av edderkopper stadig nye nettverk.

Mange av oss som er født etter krigen har hatt vanskelig for å forstå norske myndigheters uvilje mot å gi tyskgifte kvinner tilbake det norske statsborgerskapet om andre utenlandskgifte har fått uten videre dikkedarer i forbindelse med gjennomføring av internasjonal og nasjonal likestillingspolitikk. En gjennomgang av materiale fra Erstatningsdirektoratets arkiver vil antakelig gjøre det lettere å forstå at det er både juridiske og økonomiske, men ikke minst personrelaterte grunner til denne uviljen. Kanskje kan en slik gjennomgang også bidra til å forstå hva Ronald Bye refererer til når han snakker om kameraderikulturen, ikke bare i Arbeiderpartiet, men i hele etterkrigstidens samfunnsliv.

De store samfunnsedderkoppene bruker ikke sin tid til å installere boblebadekar eller holde vaffelkakeselskaper. De bygger opp etterretningsapparatet og byråkratier og utpeker sine venner til nøkkelstillinger i domstolene, på universitetene og i de politiske partiene. De skriver lovtekster og forskrifter som tjener deres evinnelige maktbegjær og deres samarbeidspartneres økonomiske interesser (og bare småedderkopper som Arve Johnsen skryter av det etterpå).

De virkelige edderkoppene sitter i skjul mens de trekker i trådene. Når de værer fare, forsvinner de kløktige edderkoppene ned i en sprekk mens fluer og andre insekter som allerede sitter i nettet blir ofre i rengjøringsprosessen. Slik havner de rene ubetydeligheter under offentlighetens nådeløse søkelys mens media kappes om å rose seg selv og hverandre for hvor flinke de er til å rydde opp. Under den velpolerte overflaten, Den Store Enigheten, ligger det grumsede underlaget som Guri Hjeltnes såvidt har pirket borti i sin bok om avisoppgjøret, og enhver redaktør vet hva det absolutt ikke lønner seg å skrive om.

Men årets bøker bærer bud om at det ulmer i krefter som mener tiden kan være inne til å foreta en virkelig storrengjøring. Kanskje kampen mot edderkoppkulturen kan bli 1990-årenes store sak.

Denne artikkel stod første gang på trykk i avisen “Folk og Land” Nr. 5. 1998. Takk til Dag Hiåsen for å finne den frem fra arkivet.

Hva skjuler massegraven ved Gaustad? (Nyhetsspeilet)

En massegrav som er et av de mørkeste kapitlene i norsk etterkrigshistorie befinner seg midt i Oslo. De ukjente ofrene graven rommer har dødd av medisinske eksperimenter ble benyttet i uten deres vitende og vilje.
7. april 1996 la Aud Bodil Øyhus og Harald Viborg Martinsen ned krans på de ukjente taternes massegrav på Riis i Oslo. Dette var den første offisielle markering av taterfolket som døde under den store forfølgelsen. NB ! I massegraven finnes også andre forsvarsløse ofre for Gaustad Psykiatriske Sykehus sine grusomheter. Hvorfor markering ? En tilfeldighet som så mye annet ! Jo, arbeiderpartimannen, legen, psykiateren, sosialpolitikeren og rasehygieneren Johan Scharffenberg (1869 – 1965) skulle denne dagen hedres som den ”store guru han var” ifølge Arbeiderpartiet ! ( – og hvor mange tater-liv og andre liv har Scharffenberg på samvittigheten ?).  Dette likte Romanifolket dårlig – og jeg skjønner dem meget godt ! Romanifolket ville hedre sine egne – derfor er det blitt  arrangert  minnestund 7. mai hvert år kl. 15.00 i Riis kirke siden 1996. Om 3 måneder, 7 mai 2010, vil arrangementet på nytt vil avholdt.

Det er Gaustad sykehus’ ”medisinske” eksperimenter fra rett før og etter krigen som er starttidspunktet, og helt fram til så seint som på midten av 1970-tallet som er årsak til at et utall forsvarsløse mennesker er blitt begravet i en massegrav under en navnløs stein.

Historien til ofrene er hvordan EtterkrigsNorge skulle kvitte seg med de uproduktive og avvikende.  Minusvariantene skulle systematisk utryddes gjennom arbeidsleire, tvangsskolering, barnehjem og ”medisinsk behandling”. Gaustad sykehus er ansvarlig for det siste punktet som også er det mest uhyggelige ! Håper at rett kommer for rett en dag, og at ofrene kan bli hedret som de bør.

Psykolog og tidligere forsker Joar Tranøy begynte å interessere seg for massegraven på Riis på begynnelsen av 90-tallet. Han tok kontakt med Gaustad sykehus og den daværende direktøren. Resultatet ble en avhandling: ”Forfalskningen av lobotomiens historie på Gaustad sykehus” offisiell stensil nr. 64 fra UiO. Joar Tranøy la frem beviser om at 24 prosent av ofrene som ble utsatt for hjerneinngrep mellom 1941 og 1950 døde, og dette var den direkte årsak til at tilgangen på informasjon fra Gaustad sinnssykehus til Tranøy ble stanset. Kjetil Lund – (fra ”Lund-kommisjonen”) – ble hentet inn til å forsvare Gaustad sykehus sitt standpunkt om å nekte Tranøy videre  innsyn i  Gaustad’s sykejournaler. Det ble ble for farlig for Gaustad – antageligvis hadde den samme herr Kjetil Lund fått bundet mandat fra Gaustad om hva han skulle komme fram til ?

Direktør ved Gaustad, Anne-Lise Bergenheim, har uttalt tidlig på 90-tallet at i hvilken grad CIA og det amerikanske forsvarsdepartementet har sponset hjerneforskningen ved Gaustad sykehus, kan ta flere måneder å finne ut av for Helsedirektoratet. Og mange dokumenter forefinnes ikke i arkivene, verken på Gaustad eller i Helsedirektoratet. Ja, naturlig nok spør du meg ! Har almenheten siden fått vite hva som skjedde ?

En sentral person i dette bildet er hjernekirurg (leses: hjerneødelegger) Carl W. Sem-Jacobsen ! I flere tiår, på 50-, 60 og 70-tallet har han fått hundretusener av dollar fra CIA / FBI for å foreta såkalte stereotaktiske operasjoner med implementering av elektroder i hjernen. Diverse sjefsleger ved Gaustad har søkt i gamle arkiver på sykehuset. Resultater av denne søkningen er ikke kommet almenheten til kunnskap så vidt jeg vet ! – Og ja, naturlig nok spør du meg.

Modum Bad’s sterke mann (direktør) den kristne Gordon Johnson, plukket ut sine kasus på ordre fra FBI /CIA mht. LSD-”behandling” og noen av disse ofrene havnet etter hvert hos Sem-Jacobsen på Gaustad for hjerneinngrep. Noen døde og ligger antageligvis i massegraven på Riis.

Nevnes må også Gaustad’s ”store sønn” direktør, lege, psykiater og professor ( – du verden – ) Ørnulv Ødegård. Han var i mer enn 50 år den ”store” internasjonale hjerneforskningens far og kontaktperson og stilte dr. Mengele og andre tyske konsentrasjonsleirleger helt i skyggen. Ødegård, helsedirektør Karl Evang og statens overlege i psykiatri Christoffer Lohne Knudsen la opp hjerneforskningen i Norge og den fikk høyeste prioritet.  Hva kan disse stilles til ansvar for ? Antageligvis mye, derfor ”Lundkommisjonen for Gaustad” på 90-tallet som nektet psykolog Joar Tranøy å utføre videre forskning om hva som hadde funnet sted.

Ørnulv Ødegård ble oppnevnt som formann i en komité som skulle lage forslag til ny sinnssykelovgivning, og Ødegård fremkom med forslag. Ødegård fikk trumfet igjennom til fortvilelse for  juristene at ordene ”alvorlig sinnslidelse” skulle etter norsk rett være nøyaktig det som lege(ne) fant å legge i begrepet når ofre ble undersøkt ! En gang har dette blitt prøvd rettslig, nemlig i Juklerødsaken da retten skulle vurdere om Juklerød hadde vært ”alvorlig sinnsslidende”. Vi vet at Juklerød fikk rett i skolesaken 11. august 1995, som ene og alene var årsaken til tvangsinnleggelsen av Juklerød den 22. november 1971.

Apropos Ødegård: Samfunnspartiets Bertram Dybwad Brochmann skrev en bok med tittelen ”Til mentalundersøkelse” rett etter krigen hvor han karakteriserte Ødegård som en stor psykopat. Brochmann ble dømt til 3,5 års fengsel for landssvik pga. en tale han holdt ca. 10 juni. 1940 (da kampene i Krigs-Norge opphørte). Ødegård var en av to som skulle mentalundersøke Brochmann. Det gikk som det måtte gå. Psykopaten Ødegård viste ingen nåde. Paradoksalt nok holdt Brochmann den ”samme tale” 9. april 1934 uten at noen reagerte, – en kjærlighetstale til det menige tyske folket etter at Hitler kom til makta i Tyskland i januar 1933. Brochmanns kristne forankring var utslagsgivende ! til det tyske folket som ble ledet i villfarelse av de nye makthaverne.

Med mitt kjennskap til psykiatrien generelt og Gaustad sinnssykehus spesielt, mistenker jeg Gaustad sinnssykehus for å skjule gedigne sannheter om uskyldige ofre som i dag ikke tåler sannhetens lys. Og Gaustad blir beskyttet av systemet; beskyttet av politikk, psykiatri og rettsvesen – en særdeles uhellig treenighet. En treenighet vi finner i ”land vi ikke liker å sammenligne oss med”, som man sier det på Stortinget. Men i Norge, i moderne tid – og like foran våre øyne ? Svaret er JA !

Det må være enhver borgers rett å bekjempe at vårt samfunn blir styrt slik –

I dag praktiseres myndighetenes forsøk på å skjule omfanget av de kriminelle overgrepene bl.a. på følgende måte: Antallet ofre som befinner seg i massegraven er hemmelig. Navnene på de som befinner seg i massegraven er hemmelig. Men i tilfeller hvor en som er nær familie med et av ofrene mistenker  å ha f.eks. sin mor eller sin bestefar liggende i massegraven kan det gjøres en konkret forespørsel til Gaustad sykehus av typen: ”Befinner N.N. seg i massegraven ?” Dette vil bli besvart bekreftende eller avkreftende.

av Thore Lie

Fra: http://www.nyhetsspeilet.no/2010/02/hva-skjuler-massegraven-ved-gaustad/

Se også IHS:  http://www.fritanke.no/REPORTASJE/2007/Jobber_pa_oppdrag_for_giverne/roads.virginia.edu/