Norge er historien om en usynlig stormakt, med xxxx milliarder kr. i utlandet, verdens største handelsområde, total ansvarsfraskrivelse, og våre alliertes alibi for alskens faenskap. En ukjent suksesshistorie, hvor stat, næring og internasjonale institusjoner kan tjene milliarder på undertrykkelse og andres elindighet under de gode intensjoners flagg. Det er genialt! Fredsnasjonen Norge er et prosjekt som har lykkes i å føre en hel befolkningen bak lyset, er det ingen som har skjønt det?
Fredens flagg – naivitetens fane
Utviklingshjelp og fredsmekling er norges fremste merkevare i internasjonal sammenheng. Uangripelig med sitt tunge etiske fundament, er det også et innpass i konfliktområder for oss og våre allierte. Både militært og for næringen.
Bistandsnorge er en milliardindustri. Statens midler til den tredje verden overgår de fleste andre poster på statsbudsjettet, og enda mer går indirekte gjennom skatte- og avgiftsfritak og andre ordninger. Innskuddene fra et hundretalls organisasjoner er enorme. Men enda flere milliarder går tilbake i private selskaper og i statskassen. 70 prosent av Statens utviklingsprosjekter er ikke initiert av Staten selv, men av andre institusjoner og bedrifter med egne interesser. Staten tilrettelegger for opportunister i de såkalte U-land. Et eksempel er Utenriksdepartementets eneste underetat Norfund (i følge nettsiden), som er et rent frieri til bedrifter som ønsker å etablere seg og tjene penger i disse landene. Mye annet arbeid går ut på å ‘hjelpe’ landene til å møte våre standarer og tilpasse seg vestens lovsystemer, slik at vi kan handle med dem innen flere bransjer. Nesten alle bransjer tjener stort under fredens flagg. De største, forutenom bistandsorganisasjonene selv, er blant annet landbruk, gjødsel og matproduksjon, telecom og IT, bank og finans, gull, olje og mineralutvinning, skipping, og for ikke å glemme den enorme norske våpenindustrien.
Utviklingshjelpens uttalte mål kan aldri oppnås, for så lenge et land er tildelt en underlegen rolle, kan det aldri bli sidestilt med med et vestlig land. Dette til tross for at Oslo ikke kan måle seg med mange av storbyene i disse landene, hverken når det gjelder infrastruktur eller kompetanse i arbeidslivet. Velmenende nordmenn, både givere blant befolkningen og aktører i utviklings- og fredsarbeidet, må skjønne at bistand ikke er veien å gå. Vi må anerkjenne innbyggere i disse nasjonene som våre likemenn om vi noen gang skal få løst problemene vi står ovenfor. Normenn er svært naive, fordi vi har blitt manipulert til å tro at
det uttalte mål er det øverste mål. Mens sannheten er at både lykkelig uvitende og kaldblodige dyktige aktører tjener store penger i dette systemet.
Norge – verdens beste land å bo i -for kriminelle
Kriminelle tjener også særdeles godt på det norske systemet, særlig om man kommer fra et av konfliktområdene vi har vært innvolvert i. Trodde du at vår innvandringspolitikk var tilfeldig? Hva kommer det av at vi har tatt inn alle flyktningene fra eks-Yoguslavia (etter at vi bombet dem i stykker), var det bare fordi vi følte for å være snille? I så fall hadde det vel ikke vært slik at vi heller tar inn velkjent mafia, opprørsledere, krigsforbrytere og massemordere fra områder hvor vi har interesser, mens vi nekter dyktige, hyggelige og godt utdannede afrikanere med god vandel.
Norge er verdens beste land å bo i. Det bør trekkes frem at dette særlig gjelder for kriminelle. Her kan du finne likesinnede blant politi og vektere, i fengselsvesenet, og blant advokater og dommere. Alle som har kriminalitet som sin hovedbeskjeftigelse i Norge, har gode venner eller familie i politiet -uten unntak. Det er sånn det fungerer her. Havner du innenfor det velorganiserte systemet av internasjonalt styrt godkjenning gjennom korrupsjonens tjenere i justis-seksjonen, kan du gjøre det bra som kriminell i Norge.
Kriminalitet i Norge – en politisk strategi
Kriminalitet av den rette arten er av vår politiske interesse, som jeg skal vise nedenfor. Den juridiske sektoren i forvaltningen bistår med å beskytte mennesker som er innvolvert i virksomhet som er av vår interesse, og kontrollere mennesker som er konkurrenter eller utgjør en trussel for denne virksomheten. En bivirkning av dette er at vi også må godta at de som blir beskyttet også har endel andre sideprosjekter og egeninteresser. Jeg skal forklare mer om politi- og jusseksjonens funksjon og rolle i en egen artikkel senere, men først vil jeg redegjøre for det politiske utgangspunkt og ståsted.
Det er ikke folk i ‘kriminelle miljøer’ som styrer kriminaliteten her i landet. Det er internasjonale interesser som står på spill. Det handler om vårt forhold til andre nasjoner og således rikets sikkerhet. Det handler om narkotikatrafikk og våpenhandel, tilgang på handelsområder og vareflyt. Hvem har tilgang på områdene hvor slik handel foregår, og hvem er en av verdens største våpeneksportører? Hvordan tror du slike varer blir fraktet, hvem har verdens største skippingindustri? Det er nå allment kjent at en av CIAs hovedbeskjeftigelser er narkotikatransport. Når skal det bli allment kjent at US Marines og NATO også holder på med dette? Det er aktører innen disse områdene som bestemmer hvem som skal leve og hvem som skal dø i den kriminelle verden, og ikke alltid bare sånn billedlig talt.
Regjeringens standpunkt
Det er store krefter som er i sving. Det er som kjent staten som skal styre i dette landet, og som sette agendaen for hva som skal få lov til å skje og hva som ikke skal få lov til å skje. Det er ingen grunn til å misunne Jens Stoltenberg, for han har ballene i klem. Bare se hva som skjedde med Bondevik, etter at han fikk disse folka inn på soverommet sitt. Om en regjering skulle motarbeide eller stikke kjepper i hjulene for disse systemene, ville det fått katastrofale følger for våre forhold til andre nasjoner, og således også våre handelsforbindelser. Det står på rikets sikkerhet, et være eller ikke være for Norge. Dessuten tjener vi så enormt mye penger på dette, det er jo selve grunnstrukturen vi har bygget samfunnet vårt på.
På dette politiske grunnlaget kan statsansatte, og da mest i UD og Forsvarsdepartementet, og folk i NATO og andre internasjonale aktører med tette bånd til norsk forvaltning og næring, operere forholdsvis fritt med lyssky aktiviteter. Aktiviteter som ikke kan inngå åpenhet under paraplyer som bistandsprosjekter, miljø-relaterte aktiviteter, rent salg og annet av lovelig karakter. Noe unntas offentlighet i henhold til loven, men mye ses rett og slett igjennom fingrene med av forvaltningen selv. Noe går igjennom militære systemer, sanitetsfraksjoner er kjent for å ha bli brukt i andre land. Militæranlegg i nordnorge skal ha blitt brukt til oppbevaring av ulovlige våpen og andre illegale varer, i samarbeid med amerikanere og tyskere på 90-tallet. Les mer om dette under kategoriene i CON-bloggen.
Den Norske befolkning
Det norske samfunn er et offer for manipulasjon, et propagandaprosjekt som har fungert utmerket bra. Helt siden etterkrigstidens dager har vi blitt hjernevasket gjennom kulturbygging og velferdsretorikk som gjennomsyrer hele samfunnet. Et uigjennomskuelig statssystem som selv de involverte ikke skjønner funksjonene av, frontet av en partipolitisk del uten noen reell makt. I tillegg har vi blitt indoktrinert til å tro at vi er et lite potittland i utkanten av kartet, hvor hver mann sitter på sin lille haug å ikke har noen innflytelse på resten av verden. Er det ingen innbyggere i dette landet som forstår at vi er en av de aller viktigste brikkene i konstellasjonene som styrer denne verden?
Filed under: Big Brother, Dirty Rotten Politics, Essential History, Hidden History, Money, Norge i verden, War | 1 Comment »
Club of Now 