Atlanterhavspolitikken
Overvåkingstjenesten i Norge ble opprettet i 1937 av Ap-regjeringens Trygve Lie, som fungerte som justisminister fra 1935 til høsten 1939. Han ga bl.a den russiske kommunisten Lev Trotskij, som hadde blitt forvist fra Sovjet etter å ha kommet skjevt ut med Stalin etter Lenins død og som var hovedmotstanderen til Stalin, oppholdstillatelse i Norge samme året han ble innsatt som justisminister.
Det var justisminister Trygve Lie som gjennom to provisoriske lover fikk internert Trotskij med brev- og besøksforbud og til sist i all hemmelighet fikk sendt ham ut av Norge til Mexico før jul 1936.
Lie sendte bl.a også nazisten Jonas Lie (Terbovens favoritt som ble Quislings politiminister) til Finnmark for å overvåke kommunister som, blant andre, nøytralitetsvakten Nordahl Grieg. Norge ble deretter invadert – ikke i nord og østfra av kommunister, men sørfra av nazister, hvor av sistnevnte hadde stor nytte av Lie’enes markarbeid da de forfulgte norske patrioter.
Fra den 1. oktober 1939 ble Lie handelsminister og forsyningsminister i Johan Nygaardsvolds regjering og i november 1940, da Halvdan Koht under eksilet i London ble tvunget til å gå av, formelt fra den 21. februar 1941, overtok han posten som utenriksminister. Lie var fungerende statsminister den 16. april til den 7. juli 1942.
Sammen med Oscar Torp representerte Lie tyngdepunkter i London-regjeringen. Med diplomatisk dyktighet og handlekraft bidro Lie til å styrke Norges stilling i forhold til de allierte. Både Lie og Jens Christian Hauge arbeidet for og står i lønnsarkivet til amerikanske Office of Strategic Services (OSS), som senere ble til CIA. CIA og MOSSAD har alltid stått hverandre nært. Flere andre sentrale norske politikere og militære jobbet også for OSS. Blant dem var forsvarssjef Wilhelm Hansteen, Høyre-politiker Håkon Kyllingmark og Knut Lier Hansen fra tungtvannssabotasjen på Rjukan.
En omfattende militæravtale mellom Norge og Storbritannia ble undertegnet den 28. mai 1941 av utenriksminister Lie og den britiske utenriksminister Anthony Eden. Dette var første gang i moderne historie at Norge inngikk en politisk og militær allianseavtale med en annen stat. Avtalen, som kom i stand på grunn av at regjeringen var klar over at Norges skjebne var nøye knyttet sammen med Storbritannias, var i seg selv et vitnesbyrd om et faktisk våpenfellesskap etter det tyske angrepet på Norge.
I løpet av det første krigsåret hadde norske væpnede styrker blitt bygd opp for aktiv tjeneste samtidig som et gjensidig tillitsforhold hadde utviklet seg mellom de to lands politiske og militære myndigheter. En ny og mer samarbeidsorientert utenrikspolitisk linje hadde blitt lagt til grunn da Trygve Lie avløste Halvdan Koht som utenriksminister ved årsskiftet 1940-41.
Lie og hans rådgivere gikk straks inn for å fremme atlanterhavspolitikken. Denne politikken, som den nye alliansepolitikken som London-regjeringen slo inn på senhøsten 1940 og som fikk sin endelige og autoritative utforming i dokumentet Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk, ble vedtatt under en regjeringskonferanse i London den 8. mai 1942, betegnet et fullstendig oppbrudd fra mellomkrigstidens nøytralitet, og knyttet med stor entusiasme norske interesser til de atlantiske stormakter, i første rekke Storbritannia og USA. Mht. nordisk samarbeid slo dokumentet fast at et nordisk forbund isolert fra atlanterhavsmaktene overhodet ikke var aktuelt for Norge.
Enkelte hevder at disse krefter rundt Trygve Lie, Haakon Lie og Jens Christian Hauge da solgte Norge til internasjonale organer. Lies forhold til statsministeren var anstrengt i krigsårene. Nygaardsvold anerkjente Lies energiske innsats, men trakk hans lojalitet i tvil. Trygve Lie ble også kritisert for å ha forherliget sin egen rolle i forbindelse med kaptein Eiliv Austlids innsats for å redde regjeringen fra å bli tatt av tyske tropper i aprildagene 1940 på Dovre. Lies rolle i denne saken fikk ny aktualitet da regjeringen tildelte Krigskorset med sverd til Austlid post mortem den 2. oktober 2009.
Atlanterhavspolitikken, som i første rekke ble drevet frem av utenriksminister Trygve Lie og hans medarbeidere, løp ut i vanskeligheter i 1943 i og med Sovjets nye og mer offensive posisjon. Den mulighet at Sovjet etter krigen ville stå som en stormakt i strukturell konflikt med atlanterhavslandene førte til en omlegging i norsk tenkemåte i retning av det som ble kalt brobygging mellom øst og vest. Denne politikken fortsatte i noen år i etterkant av Tysklands kapitulasjon, men ble avsluttet som en del av den kalde krig etter Tsjekkoslovakia-krisen, da NATO ble det norske altemativ.
Lie fungerte som utenriksminister frem til han i 1946 ble valgt til FNs første generalsekretær. Stillingen innehadde han frem til 1953, da han på grunn av at Sovjet boikottet ham ble etterfulgt av Dag Hammarskjöld, som hadde vunnet anseelse gjennom sitt arbeid for OEEC, som kom til å bli erstattet av OECD. I følge Lie, som blant annet hadde støttet opprettelsen av Israel og Indonesia, samt hatt oppsyn med tilbaketrekkingen av sovjetiske tropper fra Iran og som hadde stått sentralt i FNs inntreden i Koreakrigen i 1950, overtok Hammarskjöld ”verdens mest umulige jobb.”
Da antikommunistiske strømninger og McCarthyisme rammet FN-hovedkvarteret på Manhattan med full styrke i 1952–1953 oppsto det krise i FN. Fra slutten av 1940-årene hadde det pågått en heksejakt i USA, der liberale og radikale amerikanere ble forfulgt, og tusenvis fikk liv og karriere ødelagt av beskyldninger om kommunistisk virksomhet. I løpet av de siste seks månedene av Trygve Lies funksjonstid som generalsekretær, ble også FN-systemet satt under lupen. Kommunistjegerne mente det fantes en rekke spioner og agenter både blant de utenlandske delegatene og blant amerikanske statsborgere som var ansatt i FN-sekretariatet.
Høsten 1952 ble et stort antall FN-ansatte amerikanere innkalt til avhør for en føderal storjury og en senatskomité. Uten at det ble tatt ut tiltale mot noen, ble det skapt et inntrykk av at disse bedrev kommunistisk undergravingsvirksomhet i ly av FN-systemet. Trygve Lie, som etter kommunistenes maktovertakelse i Tsjekkoslovakia i 1948 hadde vært opptatt av at FN ikke skulle ha aktive kommunister i staben, reagerte ved å si opp ansatte som hadde nektet å forklare seg under henvisning til Fifth Amendment – retten til å nekte å vitne mot seg selv i en straffesak.
På det tidspunktet hadde FN gjennom flere år mottatt konfidensielle opplysninger fra det amerikanske State Department om amerikanere ansatt i FN-sekretariatet, og i 1953 engasjerte også FBI seg. I løpet av noen få uker ble det foretatt intervjuer og tatt fingeravtrykk av alle amerikanere ansatt i FN-systemet for å avdekke eventuelle kommunistiske agenter. Flere ble deretter oppsagt. Lies håndtering av kommunistjakten i FN-systemet bidro til å svekke hans posisjon og utgjorde en av årsakene til at han trakk seg som generalsekretær i november 1952.
Lie var fylkesmann i Oslo og Akershus fra 1955 til 1963, deretter industriminister fra 1963 til 1964 og handelsminister 1964 til 1965. Han ble tildelt en lang rekke norske og utenlandske ordener. Blant disse var Norges høyeste sivile utmerkelse Medaljen for borgerdåd 1966, storkorset av Dannebrogsordenen (1954) og storkorset av St. Olavs Orden (1953).
Fascisme
Året 1933 hadde amerikanske forretningsmenn langt ute på høyresida en plan om å kuppe det hvite hus ettersom de fryktet for at politikken til president Roosevelt ville føre til kommunisme. Blant initiativtakerne var medlemmer fra flere av landets mest berømte familier, der i blant Bush familien. Prescott Bush fungerte som Hitlers banker i USA. Bankene støtter ulike hærer og slipper å straffes i etterkant av en krig. Business as usual. Det såkalte Business Plot hadde som mål å velte den gryende velferdsstaten som var ved å bli etablert i USA i etterkant av den økonomiske krisen i 1929.
Det som tydelig trer frem er hvor mye makt enkeltpersoner har, hvor sterke bånd det er mellom ulike familiedynastier og hvor sterke båndene er mellom stat og kapital. Det å snakke om demokratiske samfunn er intetsigende pjatt realiteten tatt i betraktning. Både bankere og industrialister, noe som også danser sammen i skjønn forening, er blant samfunnets overhoder. For å se hvordan dynastiene USA utvikler seg er det verdt å studere Bush familien. Industrialisten og entreprenøren Samuel Prescott Bush var Bush familiens patriark.
Samuel Bush var far til den amerikanske senatoren Prescott Bush, bestefar til den tidligere presidenten George H. W. Bush og tippoldefar til George W. Bush. Samuel Bush ble i 1901 driftsleder av Buckeye Steel Castings Company, som produserte jernbaner. Selskapet ble ledet av Frank Rockefeller, broren til oljemagnaten John D. Rockefeller, og blant dets klienter varE. H. Harriman, viss sønn, William Averell Harriman, senere kom til å jobbe sammen med Prescott. Bush og Harriman familiene ble nære allierte. Da Rockefeller pensjonerte seg i 1908 ble Bush president av Buckeye, en posisjon han beholdt frem til 1927, noe som gjorde ham til en av de største industrialistene i hans generasjon.
Høsten 1918 ble banker Bernard Baruch spurt om å reorganisere War Industries Board ettersom USA forberedte seg på å gå inn i Første verdenskrig. Flere handelsfolk fikk nøkkelposter og Bush ble utvalgt som leder for Ordnance, Small Arms, and Ammunition Section med nasjonalt ansvar for regjeringens kontakter til ammunisjonsselskaper. I tillegg fungerte Bush bl.a som rådgiver ved Federal Reserve Bank of Cleveland, samt Huntington National Bank of Columbus.
Det var en sterk forbindelse mellom nazistene i Tyskland og Bush Prescott, som ble tiltalt under Trading with the Enemy Act, men som unngikk rettsforfølging. I stedet for trekke investeringene sine fra Nazi Tyskland leide Bush en advokat for å skjule sine eiendeler. Advokaten hadde leid inn hadde erfaringer i slikt hemmelighold. Det var Allen Dulles, som også arbeidet for Standard Oil, som hadde støttet Franco under den spanske borgerkrigen, og I. G. Farben, som også var eid av Rockefellers. Ifølge Dulles’ klientliste ved Sullivan & Cromwell ble hans første kontrakt med Brown Brothers, Harriman inngått den 18. juni 1936. Bush var via Union Banking Corporation en av Hitlers mektigste finansielle støttespillere i USA og forholdet startet så langt tilbake som til 1924, da Fritz Thyssen, den tyske industrialisten, finansierte oppstarten av Hitlers Nazi parti.
I følge Christian Dewar i hans bok Making a Killing erklærte høyesterettsdommer Arthur Goldberg at ”Dulles brødrene var forrædere.” Noen historikere hevder at Allen Dulles ble leder for CIA på grunn av at han måtte dekke over sin forræderiske bakgrunn, og den til hans klienter. Som OSS leder fremforhandlet Dulles en avtale med general Reinhard Gehlen om å etablere et nazistisk spionnettverk innen OSS i 1945. Reinhard Gehlen var general i Wehrmacht og leder for avdelingen Fremde Heere Ost (FHO) som drev militæretterretning fra 1942. Han var med til å danne CIA og ble dets visedirektør i 1951 og dets direktør i 1953-1961. Han gjennomførte mange hammelige operasjoner, slik som å valgriggingen i Italia i 1948, kuppet i Iran i 1953 og i Guatemala i 1954.
I februar 1945 begynte Dulles å fremforhandle fred med toppsjefene i Waffen SS. Forhandlingene fant sted i det “nøytrale” Sveits hvor herrene bak bankfinansene var i panikk for europeisk venstreside. Motstanderne var ikke lenger Nazi-Tyskland, men sosialister og kommunister, og selvsagt Sovjet. Både Vatikanet og USA lot det regne rikelig med dollar over tyske krigsforbrytere for å få dem til å samarbeide. Nestkommanderende i Waffen-SS, Karl Wolf, var den sentrale forhandlingspartneren til USA.
I mars 1945 informerte den amerikanske ambassadøren i Moskva, Avriel Harriman, Stalin og Molotov om forhandlingene. Molotov ga etter en stund Harriman melding om at det var greit med forhandlinger, men ettersom også Sovjet var i krig med aksemaktene måtte også de ta del i forhandlingene, noe Allen Dulles svarte nei til. Navnet på disse forhandlingene var Operation Sunrise, og det var dette som kom til å bli “soloppgangen” for Den kalde krigen. Dette ettersom Stalin så det som et klart brudd på Jalta-avtalen. Til alles forundring var nestkommanderende i Waffen-SS, General Karl Wolf, fraværende under rettssakene i Nürnberg. I stedet var han, som mange andre toppnazister, i trygg amerikansk forvaring.
Romaavdelingen av OSS ble ledet av James Jesus Angleton, som senere ble leder for CIAs kontraspionasje. Hans opphold i Italia var viktig når han begynte å gjenerobre Nazi plyndrede skatter fra andre europeiske land og Afrika, samt for CIA i seg selv. Hans personlige forhold til den italienske mafia hjalp CIA umiddelbart i etterkant av krigen da Angleton ledet CIAs arbeid med å velte italienske valg for å forhindre kommunister og kommunistrelaterte partier fra å vinne politisk innflytelse i parlamentet. Før Andre verdenskrig hadde kapitalistene støttet Franco i Spania og andre fascister. I etterkant av Andre verdenskrig stanset man dem som kritiserte den fascistiske verden man skapte.
The Gehlen Org from the book The CIAs Greatest Hits by Mark Zepezauer
Operation Paperclip – Wikipedia, the free encyclopedia
ODESSA – Wikipedia, the free encyclopedia
Western Hemisphere Institute for Security Cooperation
Bush Family Values Photo Album
How Bush’s grandfather helped Hitler’s rise to power
http://www.youtube.com/watch?v=UXGUgFXoRu4&feature=related
http://www.youtube.com/watch?v=hkojpgNZD9I
SKULL & BONES POWER STRUCTURE
Handelskuppet
Ettersom ryktene i Washington høsten 1934 sirkulerte om at det fantes et komplott for å overta Det hvite hus nedsatte senatorene John William McCormack og Samuel Dickstein en komité, Special Committee on Un-American Activities Authorized to Investigate Nazi Propaganda and Certain Other Propaganda Activities eller House Committee on Un-American Activities, også referert til som House Un-American Activities Committee og senere Committee on Internal Security, og startet en serie med høringer om konspirasjonen.
Komiteen holdt høringer i seks byer det året, med hundrevis av vitner og et samlet vitnemål på over 4300 sider. Mandatet var i utgangspunktet å undersøke hvordan fascistisk propaganda ble spredd i USA og hvilke organisasjoner som sto bak. Etter hvert fikk komiteen flere vitneutsagn og mange indisier på en plan om å samle en hær på 500.000 mann som skulle legge press på Roosevelt-administrasjonen til å godta en overgang til fascistisk styre.
Krigsprofitt er hva USA vil ha. Det er derfor de oppfører seg som de gjør. Det er dette svaret man kan trekke som konklusjon etter å ha lest hva generalmajor Smedley Butler fra Marine Corps, man som røpte planene bak handelskuppet, skrev i 1935 i boken War is a Racket eller Krig er svindelforetagende hvor han bl.a skriver:
“Jeg gjorde slik at Mexico ble klar for USAs oljeinteresser i 1914, slik at Haiti og Cuba ble et hyggelig sted å være for guttene i National City Bank for å samle inn inntekter. Jeg hjalp til med å voldta et halvt dusin sentralamerikanske republikker for å tjene Wall Street. Jeg hjalp til med å gjøre rent i Nicuragua for Brown brødrene i International Banking House fra 1902 til 1912. Jeg åpnet Den Dominikanske Republikk for USA sukkerinteresser i 1916. Jeg hjalp til med å gjøre Honduras klar for USAs fruktselskaper i 1903. I 1927 hjalp jeg Standard Oil med å bli uantastet for deres fremferd i Kina.”
Butler anerkjente at han hadde tilbrakte mye av hans tretti-tre år i Marine Corps som en “overklasse muskelmann for Big Buisness, Wall Street og bankene. Kort fortalt var jeg en pengeutpresser og en gangster for kapitalismen.” Derfor gjorde Butler en effektiv avsløring av en stort sett kjent sannhet, der militæret tjener de strategiske interesser i korporasjonens former.
Men på tross av at komiteens rapport var entydig ble det ikke tatt ut tiltale mot noen av de tiltalte. Rapporten ble sensurert. All videre etterforskning ble stanset og saken ble etter hvert glemt. Saken var trolig den at Roosevelt ikke hadde noen interesse i å forfølge saken og at han var avhengig av politisk støtte fra flere av de mistenkte. Andre har pekt på at den politiske og økonomiske eliten i denne perioden hadde så nære bånd at episoden ble behandlet som en ”familieaffære”, og derfor feid under teppet. Hadde saken blitt fulgt opp er det ingen tvil om at flere store involverte navn innenfor amerikansk finans, slik som Irénée du Pont og Grayson Murphy, kunne ha risikert dødsstraff for landsforræderi.
Komiteens mandat var å finne ut hvem som sto bak den utenlandske fascistiske propagandaen som var blitt spredd, men brukte langt lenger tid på å undersøke kommunistiske aktiviteter enn fascistiske. Den ble i tillegg raskt skiftet ut med en lignende komite som kun fokuserte på å forfølge kommunister. I stedet for å undersøke KKK og andre fascistiske grupper gikk den over til å undersøke hvor vidt American Communist Party hadde infiltrert Works Progress Administration, inkludert Federal Theatre Project. Samuel Dickstein ble selv erklært som sovjetisk agent iVenona prosjektet, et hemmelig samarbeidsprosjekt mellom de amerikanske etterretningsbyråene og det britiske MI5 og GCHQ.
INEX: Wikipedia, the free encyclopedia (House Un-American Activities Committee
Paramilitære nettverk
De som vant krigen skriver historien, og andre sider av historien enn den som er offentlig autorisert er ikke så populært å komme frem med. Vi vet fra historien at det kan ha dødelige konsekvenser. Vinnerne av Andre verdenskrig opprettet Stay-behind nettverk og Operation Gladio grupper (lat. sverd), som skulle ta seg av deres operasjoner i de fleste vesteuropeiske land tidlig under den kalde krigen, fra 1948 og utover. Offisielt skulle disse gruppene brukes kun i krig, men de har blitt brukt mot enkeltpersoner som har truet deres historieforfalskning hele tiden siden. Når de ble oppdaget, antok de bare andre former, laget nye navn på gruppene. Slik er det nok også i dag.
Operation Gladio
Også i Norge var det slike grupper, og de gikk under dekknavnet ROC. De hemmelige gruppene skulle operere under okkupasjonsforhold etter en eventuell sovjetisk invasjon. Operasjonen hadde forbilder fra britiske planer lagt i 1940 i tilfelle en tysk invasjon og maktovertagelse, og bygget også på erfaringer fra motstandsgruppene som opererte bak tyske linjer under Andre verdenskrig. Som hovedregel ble gruppene opprettet etter initiativ fra den vestlige forsvarsalliansen NATO og med tildels betydelig støtte fra OSS. Det var særlig USA og Storbritannia som ivret for opprettelsen av gruppene.
Den internasjonale koordineringen av Stay-Behind gruppene ble gjort av Allied Clandestine Committee (ACC), og Clandestine Planning Committee (CPC), som er underlagt NATOs Supreme Headquarters Allied Powers Europe (SHAPE).
Foruten i Norge ble det opprettet slike organisasjoner i Belgia (kodenavn SDRA8), Danmark (kodenavn Absalon), Frankrike, Hellas (LOK), Italia (Organizzazione Gladio), Luxembourg (Stay-Behind), Nederland (I&O), Portugal (Aginter), Spania, Tyrkia (Counter-Guerrilla) og Tyskland (TD BDJ), og likeså i nøytrale europeiske land som Finland, Sverige, Sveits (P26) og Østerrike (OWSGV).
Nynazistenes virksomhet i Norge har sitt utspring i de antikommunistiske grupperingene som mot slutten av 60-årene samlet seg under det sør vietnamesiske flagget i hovedstaden. Ytterliggående konservative ungdomsgjenger med tilknytning til en del vestkantskoler gikk i motdemonstrasjoner når folkekravet var ”USA ut av Vietnam.” De provoserte første mai – togene med tåregass og røykbomber. De kastet råtne egg og tomater. Politisk hørte de hjemme i Unge Høyre eller kretsen rundt Hundeavisa til Anders Lange. De mest aktivistiske fikk utløp for sin aggresjon og kamplyst gjennom NUFs dekkorganisasjon Anti-Kommunistisk Allianse (AKA).
Gjennom Anti–Kommunistisk Liga var Norsk Front med i World Anti-kommunist League (WACL), som under den kalde krigen fungerte som bindeledd mellom autoritære regimer, fascistiske terrorgrupper, etterretningstjenester, multinasjonale selskaper og den ytterste politiske høyrefløy. Ifølge boken Fascismens internationale net i dag – Terrorgrupperne, deres aktioner og bagmænd av Henrik Krüger og Niels Levinsen fra 1977 besto WACL, som blir beskrevet som ”den organisasjon som har styrt, koordinert og finansiert en stor del av den fascistiske terroren i de siste 20 årene” av ”en samling tyske nazister, vesteuropeiske fascister, østeuropeiske eksilnasjonalister, asiatiske nasjonalister, amerikanske høyreradikale, tidligere Gehlen-Vlassov-agenter, multinasjonale selskaper, militærfolk og etterretningstjenester.”
WACL mottok støtte fra både Carter og Reagan administrasjonene i USA, og da særlig den rollen organisasjonen spilte i Sentral Amerika, det sørlige Afrika, Afghanistan og det fjerne Østen, og mange amerikanske kongressmedlemmer, der i blant John McCain, satt i WACL sitt råd. I USA var Heritage Foundation, National Coalition of Peace through Strength, United States Council for World Freedom og CIA medlemmer.
Den 22. november 1990 vedtok EU parlamentet en resolusjon, som fordømte Stay Behind som et ulovlig nettverk utenfor parlamentarisk kontroll, og som videre ba om en full etterforskning av dets ulovlige innblanding i interne politiske forhold.
Israel
I oktober 1943 kom en advarsel fra Haakon Lie, som i et intervju med reporteren Lise Lindbæk i Nordisk Tidende, den største norskspråklige avisen i USA, slo fast at ”alt hvad som er skjedd under krigen, er småting i sammenligningen med utslettelsen av 6 millioner jøder. Alt hvad Norge, Polen – tyskerne selv etc. har lidt er ingenting i sammenligning med denne fryktelige utslettelse av et helt folk – og man kunde gråte når man ser at ikke deres skjebne har gjort et langt større inntrykk enn det er tilfellet. Europa er så fullt av fornedrende rasehat at vi ikke har noen ting vi skulle ha sagt amerikanerne.”
Utryddelsene hadde på dette tidspunkt ikke nådd det omfang Lie beskriver, men han skulle tydeligvis komme til å få rett. Han spådde til og med det rette antall – akkurat som om det skulle ha blitt bestemt rundt et møtebord på forhånd. Vi vet alle at det er den seirendes versjon man hører og hvor mye holocaust, folkemordet eller jødeutryddelsen, som jeg ikke setter spørsmål ved om fant sted, via propaganda har betydd for ettertiden.
Dette folkemordet, som blir tatt opp både i tide og utide, har blitt brukt til å sverte nazistene og hedre de allierte, som for en stor del var nazi sympatisører både før og under Andre verdenskrig, og til å samle støtte for Israel og sionistens kampsaker. De allierte, og da især kapitalistene, har forsøkt, slik de også gjorde det under den økonomiske verdenskrisen i 1929, å påvise at det var enormt stor forskjell mellom nazistene og kapitalistene og at kapitalismen ikke har noe ansvar for krisen. Det er kun det at det er så alt for mange likheter mellom de to ideologiene eller folkene bak dem og at den vestlige verden i etterkan av krigen beste fall kan sies å ha vært en sammenspleising av dem begge to.
Israel, som i linje med USA, ble bygget opp gjennom drepe og fordrive den opprinnelige befolkningen i området, palestinerne, uansett om de er muslimer eller kristne. På tross av at holocaust ofrene ble behandlet som annenrangs da de ankom Israel i etterkant av krigen, en tredjedel av Israels holocaust ofre lever ennå i dyp fattigdom i Israel, så profitterer Israel, slik som Norman Finkelstein påviser i sin bok Holocaustindustrien fra 2000, på Holocaust gjennom moralsk og økonomisk utpressing av en rekke land. Dette samtidig som de f.eks. har nektet for at armenerne også har vært ofre for folkemord. De har profittert seg gjennom å slå fast at de er unike, noe som har ført til mye hat blant jøder overfor andre folkeslag. De, som oss, tror på de løgnene regjeringsapparatene og kapitalistene sprer om seg med.
Taperne er, foruten palestinerne, alle dem som har arbeidet for en tredje vei. De som verken ville ha nazisme eller kapitalisme, og kanskje heller ikke kommunisme (slik den ble praktisert i Sovjet). Dem som ville leve i en rettferdig og fredelig verden hvor vi sammen for eksempel kunne konfrontere spørsmål som forurensing og atomkraft.
Hevder at jødehatet øker i Norge: Dagsavisen
Forutså jødeutryddelsen – Nyheter – Innenriks – Aftenposten.no
Haakon Lie var CIA-informant | www.siste.no
Forbryterstaten Norge
Det som Staten Norge skjuler
Secret Warfare : Operation Gladio and NATO’s Stay-Behind Armies
NATO’s secret armies linked to terrorism?
Interagency Working Group
European Parliament resolution on Gladio. Joint resolution replacing B3-2021, 2058, 2068, 2078 and 2087/90, 22 november 1990
New Invormation on Cold War CIA Stay-Behind Operations in Germany, and on the Adolf Eichman case
Operation Gladio: CIA Network of “Stay Behind” Secret Armies
Counter-Guerrilla – Wikipedia
Ergenekon network
Den kalde krigens arkitekter
Anti-communism
Anti-Bolshevik Bloc of Nations
Paladin Group – Otto Skorzeny
World Freedom Day
Reinhard Gehlen and U.S. Intelligenc
The US Vice-President Cheney Apparatus [Voltaire]
Club of Now 