1. Peter Breggin, MD – Psychiatry and the Holocaust | The Violence Initiative

This untold history lesson gives us an insight into the mindset that made able the holocaust.  If you didn’t know you will be surprised it started a long time before WW2 and Nazi-Hitler.  Please see!

PLAYLIST:  http://www.youtube.com/user/gingerb56#p/c/683BE48F94439616

Leo Zagami ⎢CHORONZON CLUB – Black magik

 

“Your Hospitals Are Not Our Hospitals”

In response to an essay by Lucy Ozarin in “Psychiatric News,” the biweekly newspaper of the American Psychiatric Association, I submitted a Letter to the Editor of the journal. A week later, when I received no acknowledgment of it, I sent another e-mail to the editor, inquiring about the status of my submission. It, too, was unanswered.

***
Lucy Ozarin’s “History Notes” (June 1) was too brief to accurately convey relations between American neurologists and psychiatrists toward the end of the nineteenth century. Also, she omitted the moral issue that divided Weir Mitchell from his psychiatric colleagues — the prison-function of the mental hospital. Like Ozarin, books on the history of psychiatry regularly omit the following passage from Mitchell’s lecture to the “asylum doctors” (as psychiatrists were then called):

“You quietly submit to having hospitals called asylums; you are labeled as medical superintendents … You should urge in every report the stupid folly of this. You … conduct a huge boarding house — what has been called a monastery of the mad…. I presume that you have, through habit, lost the sense of jail and jailor which troubles me when I walk behind one of you and he unlocks door after door.. … You have for too long maintained the fiction that there is some mysterious therapeutic influence to be found behind your walls and locked doors. We hold the reverse opinion … Your hospitals are not our hospitals; your ways are not our ways.”

(From, Mitchell, S. W., “Address before the Fiftieth Annual Meeting of the American Medico-Psychological Association, held in Philadelphia, May 16th, 1894,” Journal of Nervous and Mental Disease, 2413-437, July, 1894, pp. 414, 427.)

http://www.szasz.com/index.html

Leserinnlegg til Samfunnsliv (18. juni 2001): Hva skjuler Gaustads Massegrav ?

– en skammens bauta –

7. mai 1996 la Aud Bodil Øyhus og Harald Viborg Martinsen ned krans på de ukjente taternes massegrav på Ris i Oslo. Dette var den første offisielle markering av taterfolket som døde under den store forfølgelsen. NB! I massegraven finnes også andre forsvarsløse mennesker som bl.a. Lebensbornbarna og lobotomiofre, – sikkert også andre forsvarsløse ofre for Gaustads grusomheter! Hvorfor markering? En tilfeldighet som så mye annet! Jo, arbeiderpartimannen, legen, psykiateren, sosialpolitikeren og rasehygieneren Johan Scharffenberg (1869 – 1965) skulle denne våren / denne dagen hedres og bekranses som den “store guru han var” ifølge AP! ( – og hvor mange tater-liv og andre liv har JS på samvittigheten (?) – ). Dette likte Romaifolket dårlig, – og jeg skjønner dem meget godt! Romanifolket ville hedre sine egne, – derav minnestund 7. mai hvert år kl. 1500, Ris kirke!

Og i år, 7. mai 2001 – altså 6. gangen, ble det igjen foretatt en offisiell markering, – og undertegnede tipset Akersposten om arrangementet, og Akersposten stilte opp, og hjertelig takk for det!

Det er Gaustad sykehus’ “medisinske” eksperimenter fra rett før og etter krigen som er starttidspunktet, og helt fram til så seint som til midten av 70-tallet som er årsak til at et utall mengde forsvarsløse mennesker ble begravet under en navnløs stein, (massegrav).

Historien til ofrene er hvordan EtterkrigsNorge skulle kvitte seg med de uproduktive og avvikende. Minusvariantene skulle systematisk utryddes m.h.t. arbeidsleire, tvangsskolering, barnehjem og “medisinsk behandling”. Gaustad sykehus er ansvarlig for det siste punktet som også er det mest uhyggeligste! Håper at rett kommer for rett en dag, – og at ofrene kan bli hedret som det de bør.

Psykolog og tidligere forsker Joar Tranøy begynte å interessere seg for massegraven på Ris på begynnelsen av 90-tallet. Han tok kontakt med Gaustad og den daværende direktør. Resultatet ble en avhandling: “Forfalskningen av lobotomiens historie på Gaustad sykehus” offisiell stensil nr. 64 fra UiO. Joar Tranøy la frem beviser om at 24 prosent av ofrene som ble utsatt for hjerneinngrep mellom 1941 og 1950 døde, – og dette var den direkte årsak til at  tilgangen på informasjon fra Gaustad sinnssykehus for Tranøy ble stanset. Kjetil Lund – “Lund-kommisjonen” – ble hentet inn til å forsvare Gaustad sitt standpunkt om å nekte Tranøy innsyn ettervært i Gaustads sykejournalene. Det hele ble for farlig for Gaustad – antagligvis hadde den samme herr Kjetil Lund fått bundet mandat fra Gaustad om hva han skulle komme fram til?

Direktør ved Gaustad, Anne-Lise Bergenheim, har uttalt tidlig på 90-tallet at i hvilken grad CIA og det amerikanske forsvardepartementet har sponset hjerneforskningen ved Gaustad sykehus, kan ta flere måneder å finne ut av for Helsedirektoratet. Og mange dokumenter forefinnes ikke i arkivene, verken på Gaustad eller i Helsedirektoratet, ja, naturlig nok spør du meg! Har almenheten siden fått vite hva som skjedde?

En sentral person i dette bildet er hjernekirurg (leses: hjerneødelegger) Carl W. Semb-Jacobsen! I flere 10-år, 50-, 60- og 70-tallet har han fått hundretusner av dollar fra CIA / FBI for å foreta såkalte stereotaktiske operasjoner med implementering av elektroder i hjernen. Diverse sjefsleger ved Gaustad har søkt i gamle arkiver på sykehuset. Resultater om denne søkningen er ikke kommet almenheten til kunnskap så vidt jeg vet!, – og ja, naturlig nok spør du meg. Modum Bads’ sterke mann (direktør), den kristne Gordon Johnsen, plukket ut sine kasus på ordre fra FBI / CIA m.h.t. LSD-“behandling” og noen av disse ofrene havnet ettervært hos Semb-Jacobsen på Gaustad for hjerneinngrep. Noen døde og ligger antagligvis i Ris’ massegrav!

Jeg kan ikke avslutte dette innlegget uten å komme inn på Gaustads “store sønn”, direktør, lege, psykiater og professor ( – du verden – ) Ørnulv Ødegård. Han var mer enn i 50 år den “store” internasjonale hjerneforskningens far og kontaktperson og stilte dr. Mengele og andre tyske konsentrasjonsleirleger helt i skyggen. Ødegård, helsedirektør Karl Evang og statens overlege i psykiatri Christofer Lohne Knudsen la opp hjerneforskningen i Norge og den fikk høyeste prioritet.

Hva kan disse stilles til ansvar for? Antageligvis mye, – derfor “Lundkommisjonen” på 90-tallet på Gaustad! som nektet videre forskning av psykolog Joar Tranøy!

Ørnulv Ødegård ble oppnevnt som formann i en komite som skulle lage forslag til ny sinnssykelovgivning, – og Ødegård fremkom med forslag. Og Ødegård trumpet igjennom til fortvilelse fra juristene at ordene “alvorlig sinnslidelse” skulle etter norsk rett være nøyaktig det som lege(ne) fant å legge i begrepet når ofre ble undersøkt! En gang har dette blitt prøvd rettslig, – nemlig i Juklerødsaken da retten skulle vurdere om Juklerød hadde vært “alvorlig sinnslidende”. Vi vet at Juklerød fikk rett i skolesaken 11. august 1995 og som var ene og alene eneste årsaken for tvangsinnleggelse av Juklerød den 22. november 1971.

Apropos Ødegård: Samfunnspartiets Bertram Dybwad Brochman skreiv ei bok “Til Mentalundersøkelse” rett etter krigen hvor han karakteriserte Ødegård som en stor psykopat. Brochman ble dømt til 3,5 års fengsel for landssvik p.g.a en tale han holdt ca. 10. juni 1940 (da kampene i Krigs-Norge opphørte). Ødegård var en av to som skulle mentalundersøke Brochman. Det gikk som det måtte gå. Psykopaten Ødegård kjente ingen nåde. Paradoksalt holdt Brochman den “samme tale” 9. april 1934 uten at noen reagerte, – en kjærlighetstale til det tyske menige folket etter at Hitler kom til makta i Tyskland januar 1933. Brochmans kristne forankring var utslagsgivende! til det tyske folket som ble villfaret av de nye makthaverne.

Med mitt kjennskap til psykiatrien generelt og Gaustad sinnssykehus spesielt, mistenker jeg Gaustad sinnssykehus for å skjule gedigne sannheter om uskyldige ofre som i dag ikke tåler sannhetens lys. Og Gaustad blir beskyttet av systemet; – beskyttet av politikk, psykiatri og rettsvesen, – en særdeles uhellig treenighet. En treenighet vi finner i “land vi ikke liker å sammenligne oss med”, som man sier det på Tinget. Men i Norge, i moderne tid  –  og like foran våre øyne? Ja!

Det må være enhver borgers rett til å bekjempe at vårt samfunn blir styrt slik – – – – –

NB! 29. oktober 2001 går sammenslutningen av Lebensbornbarna til rettssak mot Den Norske Stat! Her dukker det sikkert opp mye interessant, – også om hva massegrava på Ris skjuler?

Thore Lie

siviløkonom

Leserinnlegg: Åpent brev – til Stortingets direktør Hans Brattestå!

På side 6 i VG den 5. desember 1996 er det et helsides oppsett om Gerrit Løberg som ble ansatt som Stortingets sikkerhetssjef i 1994. Fra dette siterer jeg følgende: «Stortingets direktør Hans Brattestå sier til VG at han ikke er kjent med at Stortingets sikkerhetssjef har vært inne til avhør hos Lund-kommisjonen. Dette vil jeg derfor ikke kommentere. Det eneste jeg kan si, er at Løberg orienterte oss om sin bakgrunn da han ble ansatt. Hans kvalifikasjoner gjorde det enkelt å velge ham som sikkerhetssjef, sier Brattestå.»

Jeg tillater meg å spørre Dem, direktør Brattestå: Utgjorde den etterfølgende saken endel av den bakgrunn som Gerrit Løberg orienterte Stortinget om da han ble ansatt som Stortingets sikkerhetssjef, og var den en av de kvalifikasjoner som gjorde det enkelt å velge ham til stillingen?

Og saken er denne: I brev av 10.10.1979 fra Politilegen i Oslo ble arkitekt Eirik Finne av Kriminalavdelingen ved Oslo Politikammer anmodet om å møte opp til en samtale med Politilegen den 19. oktober 1979, – i anledning av at det var reist spørsmål om han var strafferettslig tilregnelig. Eirik Finne hadde med seg to vitner ved fremmøtet, og sammen fremsatte de krav om å få vite hva han hadde gjort seg skyldig i, hvem som sto bak forsøket på å få ham erklært sinnssyk og innesperret i sinnssyke-asyl, samt krav om å få utlevert alle dokumenter i forbindelse med dette forsøket. Men dette ble avslått av politiet. Senere forsøkte Eirik Finne i årevis å få utlevert disse dokumentene uten resultat. Først etter 16 ½  år lyktes det meg å få utlevert saksdokumentene i brev av 2. mai 1996 fra Oslo Politikammer, undertegnet av Unni Fries Stepaschko, politiadjutant.

Dokumentene var åpenbart blitt holdt tilbake i så mange år for at saken skulle bli foreldet. Fordi de avslører at arkitekt Eirik Finne var blitt offer for kriminelle handlinger begått av norske myndigheter. I en rekke av saksdokumentene fremgår det nemlig at dette var en straffesak i hvilken Eirik Finne hadde status som siktet for forbrytelser. Dette er etter straffeprosesslovens § 97 en meget alvorlig rettshandling, som ville ha gitt Eirik Finne bestemte rettigheter, som f.eks. rett til en offentlig forsvarer, dersom han hadde fått vite det den gang i 1979.

Hele saken var en eneste kriminell handling begått av Stortinget, Stortingets Presidentskap og Stortingspresident Guttorm Hansen, i det øyemed å få arkitekt Eirik Finne tvangsinnlagt og isolert fra samfunnet på politisk grunnlag. Dette fremgår av et brev datert 5. desember 1978 til Det Kgl. Justis- og Politidepartement fra Stortingets presidentskap, undertegnet av Guttorm Hansen, president. Og brevet ble fra Justisdepartementet sendt videre til riksadvokaten og derfra til Eidsivating statsadvokatembeter, som videresendte det til Oslo politikammer, Kriminalavdelingen før det havnet hos Politilegen.

På veien var brevet også en tur innom Kommunaldepartementet, som på den tid var Eirik Finnes øverste arbeidsgiver. Og alle disse «seriøse» instansene godkjente åpenbart Stortingets kriminelle handlinger. Av dokumentene fremgår det videre at alle de her nevnte delinkventene hadde benyttet Gerrit Løberg som sin lakei og håndlanger i forsøket på å få arkitekt Eirik Finne tvangsinnlagt. Dette fremgår av flere dokumenter og spesielt av en rapport datert 15.1.1979, skrevet av politibetjent Gerrit Løberg i Kriminalavdelingen ved Oslo Politikammer.

I denne rapporten har Gerrit Løberg boltret seg i korrupte og kriminelle handlinger for å gjøre sin oppdragsgiver Stortinget til lags, – i den grad at han i sannhet har gjort seg fortjent til sitt Jernkors!!!

Rapporten vrimler av politimessige overtramp, som usannheter, utilbørlig press på andre personer til lovbrudd, etc. Var det denne servile slikkingen av Stortinget, Presidentskapet og Guttorm Hansen som kvalifiserte Gerrit Løberg så sterkt at han ble nærmest selvskreven til stillingen som Stortingets sikkerhetssjef, herr Stortingsdirektør Hans Brattestå?

I går sprang bomben, – eller er dette noen bombe, har vi ikke blitt vant til at overvåkingspolitiet gjør som dem vil – Berge Furre ble overvåket mens han satt i Lund-kommisjonen, en kommisjon som nettopp skulle granske de hemmelige tjenestene.

Finne-saken er trakasering på sitt aller verste og bare viser at vi har politiske fanger her i landet. Og at vi har politiske fanger her i landet, fikk vi et udiskutabelt bevis på den 11. august 1995, da i et brev fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet til Arnold Juklerød som innrømmes at skolemyndightene handlet i strid med folkeskoleloven da Holtane skolekrets i Kragerø ble vedtatt nedlagt i 1962/68. Stortinget ble ført bak lyset, – og som Juklerøds advokat skriver i en pressemelding fra 7. september 95, – «dette bestyrker mistanken om at psykiatrien også i Norge er blitt brukt på politisk grunnlag overfor opposisjonelle og annerledes tenkende.»

Hadde de lett litte grann Brattestå, så ville det være mulig å finne en annen kandidat som hadde et mer nyansert syn på dette med Menneskeverd, og vært mer lojal mot et sant Demokrati og en Rettsstat som Norge kunne være bekjent av å være. «Let så skal dere finne», står det et visst sted.

Thore Lie, Oslo.

P.S. I hvilken lov står det at Stortinget, Presidentskapet og Stortingspresidenten skal forlange norske vitenskapsmenn tvangsinnlagt i galehus, når de advarer mot farer som truer samfunnet? D.S.

“Edderkoppkulturen” av Synnøve Fjellbakk Taftø fra “Folk og Land” Nr. 5. 1998

Det er i år [1998] gitt ut interessante bøker såvel om krigsårene som om tiden etterpå. Men ennå finnes mange tabubelagte emner, særlig fra de første etterkrigsårene. Et eksempel på reaksjonene når en utenforstående – for ikke å si uforstående – uforvarende snubler borti et tabuområde, så vi tidligere i år da en stortingsrepresentant frenetisk søkte å dekke over at hennes far etter krigen hadde blitt utsatt for konfiskasjon av sine eiendeler.

Dette er et fenomen som visstnok er velkjent i psykologien, når overgrepene er store og langvarige, tar offeret (eller eventuelt offerets nærmeste) overgriperens parti, overbevist om sin egen skyld,

Etterhvert som forskningen i vår nære historie overtas av etterkrigsgenerasjonen vil likevel overgrepene mot enkeltpersoner og grupper få sin behørige plass i Norgeshistorien. Dette til tross for at vi her på berget fortsatt er ganske hardt rammet av en historietradisjon som mange land i Øst-Europa nå har tatt et oppgjør med, nemlig at makteliten bestemmer hva som er en tjenlig historieskrivning.

Hos oss har forsiktige historikere – en stakket stund – konsentrert seg om en nærmere gransking av Kong Sverres motiver for å ta initiativet til en nedskrivning av de norske kongesagaene. Det vil dog neppe ta særlig lang tid før de modigste blant historikerne tar fatt på brennbare emner fra vår egen tid, som for eksempel krigsseilerne, landssvikoppgjøret, utbygging av overvåkningssamfunnet og korrupsjonskulturen.

I sin bok «Dommen» peker Hanna Kvanmo på at Norge var det eneste land som innførte straff for tjenestegjøring i det tyske Røde Kors. Dette er langtfra det eneste eksempel på norsk etterkrigsjustis som objektivt sett må betegnes som tilsidesettelse av elementære rettsprinsipper. I denne artikkelen vil jeg bare belyse en liten flik av et stort bilde som vi hensiktsmessig kan kalle konfiskasjonslovgivningen, men som datidens elite i pakt med Orwellske prinsipper valgte å kalle fiendegodslovgivningen eller erstatningslovgivningen.

I krigens siste år var de allierte blitt enige om å konfiskere all tysk eiendom i allierte land. Gjennomføringen varierte fra land til land. De fleste allierte tok et standpunkt basert på britisk rett, nemlig at privateiendom tilhørende personer med fast bopel i vedkommende land ikke var å anse som fiendtlig eiendom. I Norge og Danmark gikk man hardere til verks. Men bare i Norge gikk myndighetene til det skritt å konfiskere eiendelene til norske borgere som hadde dobbelt (norsk/tysk, norsk/østerriks eller norsk/japansk) statsborgerskap. Den dagjeldende norske statsborgerlov innebar bl.a. at norske kvinner som hadde inngått ekteskap med utlendinger beholdt sitt norske statsborgerskap så lenge de ble boende i Norge. Barn født i Norge av utenlandske foreldre ble automatisk norske ved fylte 22 år dersom de hadde bodd i Norge gjennom hele oppveksten.

Etter alminnelig internasjonal praksis, som også Norge ved Haagkonvensjonen av 1930 hadde forpliktet seg til å følge, kan ikke en person anses som fremmed statsborger i et land hvor vedkommende etter landets egne lover har statsborgerskap. I Danmark, hvor det som ovenfor nevnt ble gjennnomført konfiskasjon av tysk privateiendom, ble personer med dobbelt statsborgerskap unntatt fra konfiska-sjonsbestemmelsene.

I Norge tok den unge juristen Jens Christian Hauge fatt på arbeidet med å bygge opp konfiskasjons-myndigheten, Erstatningsdirektoratet, som dette direktoratets første sjef. Hauge var (etter eget utsagn) Milorgs øverste leder fra 1943 og den drivende kraft bak omorganiseringen som førte til etableringen av Hjemmefrontens sentralle delse rundt årsskiftet 1944/45, hvor han sammen med et par-tre kamerater utgjorde den daglige ledelse, det såkalte Hjulet. Fra våren 1944 var Hauge dessuten medlem av Hjemmefrontens juridiske utvalg, som i det vesentlige beskjeftiget seg med å utarbeide forslag til provisoriske anordninger som skulle oppheve eller endre eksisterende norske lover. Disse anordningene ble så utstedt av Kongen i statsråd i London, angivelig med hjemmel i Elverumsfullmakten. I et juridisk underutvalg til revisjon av okkupasjonslovgivningen satt bl.a. Andreas Schei (senere ekspedisjonssjef i Justisdep., deretter høyesterettsdommer og til sist Norges første sivilombudsmann) og Henrik Bahr (dav. byråsjef i Justisdep.). Andreas Schei hadde sammen med Carl Platou (dav. eksp.sj. Justisdep.) også plass i et underutvalg som kom med forslag om organisering av departementene etter krigen. I krigens siste måneder ble det videre knyttet nære personlige forbindelser mellom Hauge og høyesterettsjustitiarius Paal Berg, som fremsto som Hjemmefrontens offisielle leder. Etter Einar Gerhardsens tilbakekomst og senere valg til statsminister ble Hauge hans personlige sekretær og fortrolige rådgiver. I den første rene Arbeiderpartiregjeringen etter krigen ble Hauge forsvarsminister. I 1955 var han en kort tid justisminister.

Det siste krigsåret fremsatte Hjemmefronten mange forslag om endringer såvel i straffeloven som i straffeprosesslovgivningen. Et av forslagene gikk ut på å innføre en ny type straff, nemlig tap av norsk statsborgerrett.

I London støtte dette forslaget på betenkeligheter såvel av folkerettslig som av praktisk art og Londonregjeringen utferdiget ingen provisorisk anordning med det ønskede innhold.

Men den tankegang som lå bak Hjemmefrontens forslag var ingenlunde oppgitt. Den 1. august 1945 opplyser daværende byråsjef i Justisdepartementets lovavdeling, Finn Hiortøy, i et håndskrevet notat at ekspedisjonssjefen i Politiavdelingen, E.R. Rognlien har meddelt at statsråden ønsker utferdiget forslag til provisorisk anordning om endring av statsborgerlovgivningen. Hiortøy fremsatte også et slikt forslag i det nevnte notatet, men dette forslaget innebar ingen endringer i statsborgerrettighetene til norskfødte borgere. Forslaget falt ikke i smak hos oppdragsgiveren, som neppe var ministeren, idet denne bare satte sine initialer på notatet som tegn på at han hadde sett det.

Justisminister Cappelen hadde selv en fortid som medlem av Hjemmefrontens ledelse, men merkelig nok later det til at verken ministeren, Platou (Justisdepartementets øverste embetsmann), Bahr (ekspedisjonssjef for lovavdelingen) eller Schei (ekspedisjonssjef, muligens overordnet 3. sivilkontor hvor statsborgerloven faglig sett hørte hjemme) følte seg kallet til å gi ordrer om noe utredningsarbeid om spørsmålet. Et maskinskrevet ark uten datering og signering angir noe senere hvilke endringer vedkommende etter landets egne lover har statsborgerskap. I Danmark, hvor det som ovenfor nevnt ble gjennomført konfiskasjon av tysk privateiendom, ble personer med dobbelt statsborgerskap unntatt fra konfiskasjonsbestemmelsene.

I Norge tok den unge juristen Jens Christian Hauge fatt på arbeidet med å bygge opp konfiskasjons-myndigheten, Erstatningsdirektoratet, som dette direktoratets første sjef. Hauge var (etter eget utsagn) Milorgs øverste leder fra 1943 og den drivende kraft bak omorganiseringen som førte til etableringen av Hjemmefrontens sentralle delse rundt årsskiftet 1944/45, hvor han sammen med et par-tre kamerater utgjorde den daglige ledelse, det såkalte Hjulet. Fra våren 1944 var Hauge dessuten medlem av Hjemmefrontens juridiske utvalg, som i det vesentlige beskjeftiget seg med å utarbeide forslag til provisoriske anordninger som skulle oppheve eller endre eksisterende norske lover. Disse anordningene ble så utstedt av Kongen i statsråd i London, angivelig med hjemmel i Elverumsfullmakten. I et juridisk underutvalg til revisjon av okkupasjonslovgivningen satt bl.a. Andreas Schei (senere ekspedisjonssj. i Justisdep., deretter høyesterettsdommer og til sist Norges første sivilombudsmann) og Henrik Bahr (dav. byråsjef i Justisdep.). Andreas Schei hadde sammen med Carl Platou (dav. eksp.sj. Justisdep.) også plass i et underutvalg som kom med forslag om organisering av departementene etter krigen. I krigens siste måneder ble det videre knyttet nære personlige forbindelser mellom Hauge og høyesterettsjustitiarius Paal Berg, som fremsto som Hjemmefrontens offisielle leder. Etter Einar Gerhardsens tilbakekomst og senere valg til statsminister ble Hauge hans personlige sekretær og fortrolige rådgiver. I den første rene Arbeiderpartiregjeringen etter krigen ble Hauge forsvarsminister. I 1955 var han en kort tid justisminister.

Det siste krigsåret fremsatte Hjemmefronten mange forslag om endringer såvel i straffeloven som i straffeprosesslovgivningen. Et av forslagene gikk ut på å innføre en ny type straff, nemlig tap av norsk statsborgerrett. I London støtte dette forslaget på betenkeligheter såvel av folkerettslig som av praktisk art og Londonregjeringen utferdiget ingen provisorisk anordning med det ønskede innhold.

Men den tankegang som lå bak Hjemmefrontens forslag var ingenlunde oppgitt. Den 1. august 1945 opplyser daværende byråsjef i Justisdepartementets lovavdeling, Finn Hiortøy, i et håndskrevet notat at ekspedisjonssjefen i Politiavdelingen, E.R. Rognlien har meddelt at statsråden ønsker utferdiget forslag til provisorisk anordning om endring av statsborgerlovgivningen. Hiortøy fremsatte også et slikt forslag i det nevnte notatet, men dette forslaget innebar ingen endringer i statsborgerrettighetene til norskfød-te borgere. Forslaget falt ikke i smak hos oppdragsgiveren, som neppe var ministeren, idet denne bare satte sine initialer på notatet som tegn på at han hadde sett det.

Justisminister Cappelen hadde selv en fortid som medlem av Hjemmefrontens ledelse, men merkelig nok later det til at verken ministeren, Platou (Justisdepartementets øverste embetsmann), Bahr (ekspedisjonssjef for lovavdelingen) eller Schei (ekspedisjonssjef, muligens overordnet 3. sivilkontor hvor statsborgerloven faglig sett hørte hjemme) følte seg kallet til å gi ordrer om noe utredningsarbeid om spørsmålet. Et maskinskrevet ark uten datering og signering angir noe senere hvilke endringer i statsborgerloven som ønskes gjennomført. Fratakelse av statsborgerskapet for personer med norsk og tysk statsborgerskap vesentlig norske tyskgifte kvinner – var her angitt blant ønskemålene.

Etter å ha fått rede på oppdragsgiverens ønskemål, ba Carl Platou om at lovavdelingen måtte få mer tid til å vurdere spørsmålet. Men nå krevde ministeren i en påtegning at saken skulle påskyndes. Det tjener Finn Hiortøy til ære at han ikke befattet seg med saken etter at hans første notat var blitt vraket. Det faglig ansvarlige kontor, 3. sivilkontor, ble ikke konsultert. Oppdraget med å finne juridiske formuleringer for de ønskede endringer gikk til duoen Gunder Egge/Carl Stabel, som skrev de nødvendige notater. Deres arbeid ble bifalt, og i regjeringskonferanse 14. august ble forslaget fremmet og enstemmig tiltrådt av Regjeringen Gerhardsens medlemmer. Den 17. august 1945 ble den provisoriske anordningen fremlagt for Kongen for underskrift, og dermed var det foretatt omfattende og sterkt kvinnediskriminerende endringer i den norske statsborgerlovgivningen.

Da Stortingets protokoll-komite i 1946 gjennomgikk de provisoriske anordninger som var blitt gitt, fant den det «meget tvilsomt» at bestemmelser av denne karakter kunne gis som provisorisk anordning. Men i 1955 ble såvel anordningen som dens konsekvenser godkjent av Høyesterett. Dommen ble utformet av Andreas Schei (RT 1955 s.439 og flg.). Heldigvis står mindretallets (Bergers) votum som et verdig monument over flertallets brudd med såvel Grunnloven som alminnelig anerkjente folkerettsprinsipper.

Og hva var så konsekvensene av den provisoriske anordningen? Her skal vi bare se på en enkelt sak, men eksemplene er mange:

Solveig G. fra Haugesund var datter av en norsk kjøpmann som drev sildeeksport på Tyskland. Solveig arbeidet i forretningen, og etter farens død i 1937 drev hun videre sammen med moren, som var tyskfødt. Under krigen ble Solveig glad i en tysker og overveide ekteskap. Da hun hadde vesentlig formue, søkte hun først råd hos advokat og fikk til svar at det var ingen som helst risiko for problemer, idet Solveig ville ha sitt norske statsborgerskap i behold også etter ekteskapet. Både hun og hennes familie var hederlige i enhver henseende og det var intet å utsette på deres nasjonale holdning. Paret giftet seg og fikk en sønn. Våren 1945 falt Solveigs ektemann i krigen slik at hun var enke da freden kom. Da kom også Erstatningsdirektoratets folk og beslagla alle Solveigs eiendeler, til og med møblene. Gangklærne fikk hun aller-nådigst beholde. Det var ikke bare Solveig selv som ble rammet. Hennes to år gamle sønn hadde fått fødselsdagsgaver og julegaver med i alt 600 kroner som sto på bankbok i hans navn. Også denne «fiendeeiendom» la Erstatningsdirektoratet beslag på. Beslaget ble opprettholdt i alle rettsinstanser. Den endelige avgjørelse falt i 1955.

Ikke nok med at Solveig ble fratatt alle sine eiendeler. Som fiendtlig statsborger ble hun også fratatt retten til å bo i sitt fødeland. I USA fant hun et fristed, og der bor hun fremdeles.

Den skånselløse kampen mot enker og farløse barn påførte ofrene skader som aldri kan leges. Det er et trist faktum. Men for den som er interessert i å finne årsaken til at vi nå sitter opp til halsen i offentlig fiksekultur og svart privatøkonomi er kampens seierherrer av større interesse. Frigjøringsdagenes massive overgrep mot forsvarsløse kvinner skyldtes angivelig «folkets raseri». Senere forskning har vist at det tyske folks raseri under Krystallnatten var meget velorganisert. Spørsmålet er om det skyldes tilfeldigheter at det norske raseriet tilsynelatende var mindre i distrikter der Hjemmefrontens organisasjon sto svakt. Svaret på dette og mange andre spørsmål ligger på historiens mørkeloft, skjult under tykke lag av spindelvev.

Spindelvev har selvsagt også en opprinnelse og en funksjon. Det er kunstferdige nettverk som edderkoppene skaper med sin egen kropp og som tjener som dødsfeller såvel for inntrengere som for de insektene som edderkoppene lever av. Hele tiden lager nye generasjoner av edderkopper stadig nye nettverk.

Mange av oss som er født etter krigen har hatt vanskelig for å forstå norske myndigheters uvilje mot å gi tyskgifte kvinner tilbake det norske statsborgerskapet om andre utenlandskgifte har fått uten videre dikkedarer i forbindelse med gjennomføring av internasjonal og nasjonal likestillingspolitikk. En gjennomgang av materiale fra Erstatningsdirektoratets arkiver vil antakelig gjøre det lettere å forstå at det er både juridiske og økonomiske, men ikke minst personrelaterte grunner til denne uviljen. Kanskje kan en slik gjennomgang også bidra til å forstå hva Ronald Bye refererer til når han snakker om kameraderikulturen, ikke bare i Arbeiderpartiet, men i hele etterkrigstidens samfunnsliv.

De store samfunnsedderkoppene bruker ikke sin tid til å installere boblebadekar eller holde vaffelkakeselskaper. De bygger opp etterretningsapparatet og byråkratier og utpeker sine venner til nøkkelstillinger i domstolene, på universitetene og i de politiske partiene. De skriver lovtekster og forskrifter som tjener deres evinnelige maktbegjær og deres samarbeidspartneres økonomiske interesser (og bare småedderkopper som Arve Johnsen skryter av det etterpå).

De virkelige edderkoppene sitter i skjul mens de trekker i trådene. Når de værer fare, forsvinner de kløktige edderkoppene ned i en sprekk mens fluer og andre insekter som allerede sitter i nettet blir ofre i rengjøringsprosessen. Slik havner de rene ubetydeligheter under offentlighetens nådeløse søkelys mens media kappes om å rose seg selv og hverandre for hvor flinke de er til å rydde opp. Under den velpolerte overflaten, Den Store Enigheten, ligger det grumsede underlaget som Guri Hjeltnes såvidt har pirket borti i sin bok om avisoppgjøret, og enhver redaktør vet hva det absolutt ikke lønner seg å skrive om.

Men årets bøker bærer bud om at det ulmer i krefter som mener tiden kan være inne til å foreta en virkelig storrengjøring. Kanskje kampen mot edderkoppkulturen kan bli 1990-årenes store sak.

Denne artikkel stod første gang på trykk i avisen “Folk og Land” Nr. 5. 1998. Takk til Dag Hiåsen for å finne den frem fra arkivet.

Hva skjuler massegraven ved Gaustad? (Nyhetsspeilet)

En massegrav som er et av de mørkeste kapitlene i norsk etterkrigshistorie befinner seg midt i Oslo. De ukjente ofrene graven rommer har dødd av medisinske eksperimenter ble benyttet i uten deres vitende og vilje.
7. april 1996 la Aud Bodil Øyhus og Harald Viborg Martinsen ned krans på de ukjente taternes massegrav på Riis i Oslo. Dette var den første offisielle markering av taterfolket som døde under den store forfølgelsen. NB ! I massegraven finnes også andre forsvarsløse ofre for Gaustad Psykiatriske Sykehus sine grusomheter. Hvorfor markering ? En tilfeldighet som så mye annet ! Jo, arbeiderpartimannen, legen, psykiateren, sosialpolitikeren og rasehygieneren Johan Scharffenberg (1869 – 1965) skulle denne dagen hedres som den ”store guru han var” ifølge Arbeiderpartiet ! ( – og hvor mange tater-liv og andre liv har Scharffenberg på samvittigheten ?).  Dette likte Romanifolket dårlig – og jeg skjønner dem meget godt ! Romanifolket ville hedre sine egne – derfor er det blitt  arrangert  minnestund 7. mai hvert år kl. 15.00 i Riis kirke siden 1996. Om 3 måneder, 7 mai 2010, vil arrangementet på nytt vil avholdt.

Det er Gaustad sykehus’ ”medisinske” eksperimenter fra rett før og etter krigen som er starttidspunktet, og helt fram til så seint som på midten av 1970-tallet som er årsak til at et utall forsvarsløse mennesker er blitt begravet i en massegrav under en navnløs stein.

Historien til ofrene er hvordan EtterkrigsNorge skulle kvitte seg med de uproduktive og avvikende.  Minusvariantene skulle systematisk utryddes gjennom arbeidsleire, tvangsskolering, barnehjem og ”medisinsk behandling”. Gaustad sykehus er ansvarlig for det siste punktet som også er det mest uhyggelige ! Håper at rett kommer for rett en dag, og at ofrene kan bli hedret som de bør.

Psykolog og tidligere forsker Joar Tranøy begynte å interessere seg for massegraven på Riis på begynnelsen av 90-tallet. Han tok kontakt med Gaustad sykehus og den daværende direktøren. Resultatet ble en avhandling: ”Forfalskningen av lobotomiens historie på Gaustad sykehus” offisiell stensil nr. 64 fra UiO. Joar Tranøy la frem beviser om at 24 prosent av ofrene som ble utsatt for hjerneinngrep mellom 1941 og 1950 døde, og dette var den direkte årsak til at tilgangen på informasjon fra Gaustad sinnssykehus til Tranøy ble stanset. Kjetil Lund – (fra ”Lund-kommisjonen”) – ble hentet inn til å forsvare Gaustad sykehus sitt standpunkt om å nekte Tranøy videre  innsyn i  Gaustad’s sykejournaler. Det ble ble for farlig for Gaustad – antageligvis hadde den samme herr Kjetil Lund fått bundet mandat fra Gaustad om hva han skulle komme fram til ?

Direktør ved Gaustad, Anne-Lise Bergenheim, har uttalt tidlig på 90-tallet at i hvilken grad CIA og det amerikanske forsvarsdepartementet har sponset hjerneforskningen ved Gaustad sykehus, kan ta flere måneder å finne ut av for Helsedirektoratet. Og mange dokumenter forefinnes ikke i arkivene, verken på Gaustad eller i Helsedirektoratet. Ja, naturlig nok spør du meg ! Har almenheten siden fått vite hva som skjedde ?

En sentral person i dette bildet er hjernekirurg (leses: hjerneødelegger) Carl W. Sem-Jacobsen ! I flere tiår, på 50-, 60 og 70-tallet har han fått hundretusener av dollar fra CIA / FBI for å foreta såkalte stereotaktiske operasjoner med implementering av elektroder i hjernen. Diverse sjefsleger ved Gaustad har søkt i gamle arkiver på sykehuset. Resultater av denne søkningen er ikke kommet almenheten til kunnskap så vidt jeg vet ! – Og ja, naturlig nok spør du meg.

Modum Bad’s sterke mann (direktør) den kristne Gordon Johnson, plukket ut sine kasus på ordre fra FBI /CIA mht. LSD-”behandling” og noen av disse ofrene havnet etter hvert hos Sem-Jacobsen på Gaustad for hjerneinngrep. Noen døde og ligger antageligvis i massegraven på Riis.

Nevnes må også Gaustad’s ”store sønn” direktør, lege, psykiater og professor ( – du verden – ) Ørnulv Ødegård. Han var i mer enn 50 år den ”store” internasjonale hjerneforskningens far og kontaktperson og stilte dr. Mengele og andre tyske konsentrasjonsleirleger helt i skyggen. Ødegård, helsedirektør Karl Evang og statens overlege i psykiatri Christoffer Lohne Knudsen la opp hjerneforskningen i Norge og den fikk høyeste prioritet.  Hva kan disse stilles til ansvar for ? Antageligvis mye, derfor ”Lundkommisjonen for Gaustad” på 90-tallet som nektet psykolog Joar Tranøy å utføre videre forskning om hva som hadde funnet sted.

Ørnulv Ødegård ble oppnevnt som formann i en komité som skulle lage forslag til ny sinnssykelovgivning, og Ødegård fremkom med forslag. Ødegård fikk trumfet igjennom til fortvilelse for  juristene at ordene ”alvorlig sinnslidelse” skulle etter norsk rett være nøyaktig det som lege(ne) fant å legge i begrepet når ofre ble undersøkt ! En gang har dette blitt prøvd rettslig, nemlig i Juklerødsaken da retten skulle vurdere om Juklerød hadde vært ”alvorlig sinnsslidende”. Vi vet at Juklerød fikk rett i skolesaken 11. august 1995, som ene og alene var årsaken til tvangsinnleggelsen av Juklerød den 22. november 1971.

Apropos Ødegård: Samfunnspartiets Bertram Dybwad Brochmann skrev en bok med tittelen ”Til mentalundersøkelse” rett etter krigen hvor han karakteriserte Ødegård som en stor psykopat. Brochmann ble dømt til 3,5 års fengsel for landssvik pga. en tale han holdt ca. 10 juni. 1940 (da kampene i Krigs-Norge opphørte). Ødegård var en av to som skulle mentalundersøke Brochmann. Det gikk som det måtte gå. Psykopaten Ødegård viste ingen nåde. Paradoksalt nok holdt Brochmann den ”samme tale” 9. april 1934 uten at noen reagerte, – en kjærlighetstale til det menige tyske folket etter at Hitler kom til makta i Tyskland i januar 1933. Brochmanns kristne forankring var utslagsgivende ! til det tyske folket som ble ledet i villfarelse av de nye makthaverne.

Med mitt kjennskap til psykiatrien generelt og Gaustad sinnssykehus spesielt, mistenker jeg Gaustad sinnssykehus for å skjule gedigne sannheter om uskyldige ofre som i dag ikke tåler sannhetens lys. Og Gaustad blir beskyttet av systemet; beskyttet av politikk, psykiatri og rettsvesen – en særdeles uhellig treenighet. En treenighet vi finner i ”land vi ikke liker å sammenligne oss med”, som man sier det på Stortinget. Men i Norge, i moderne tid – og like foran våre øyne ? Svaret er JA !

Det må være enhver borgers rett å bekjempe at vårt samfunn blir styrt slik –

I dag praktiseres myndighetenes forsøk på å skjule omfanget av de kriminelle overgrepene bl.a. på følgende måte: Antallet ofre som befinner seg i massegraven er hemmelig. Navnene på de som befinner seg i massegraven er hemmelig. Men i tilfeller hvor en som er nær familie med et av ofrene mistenker  å ha f.eks. sin mor eller sin bestefar liggende i massegraven kan det gjøres en konkret forespørsel til Gaustad sykehus av typen: ”Befinner N.N. seg i massegraven ?” Dette vil bli besvart bekreftende eller avkreftende.

av Thore Lie

Fra: http://www.nyhetsspeilet.no/2010/02/hva-skjuler-massegraven-ved-gaustad/

Se også IHS:  http://www.fritanke.no/REPORTASJE/2007/Jobber_pa_oppdrag_for_giverne/roads.virginia.edu/