“Edderkoppkulturen” av Synnøve Fjellbakk Taftø fra “Folk og Land” Nr. 5. 1998

Det er i år [1998] gitt ut interessante bøker såvel om krigsårene som om tiden etterpå. Men ennå finnes mange tabubelagte emner, særlig fra de første etterkrigsårene. Et eksempel på reaksjonene når en utenforstående – for ikke å si uforstående – uforvarende snubler borti et tabuområde, så vi tidligere i år da en stortingsrepresentant frenetisk søkte å dekke over at hennes far etter krigen hadde blitt utsatt for konfiskasjon av sine eiendeler.

Dette er et fenomen som visstnok er velkjent i psykologien, når overgrepene er store og langvarige, tar offeret (eller eventuelt offerets nærmeste) overgriperens parti, overbevist om sin egen skyld,

Etterhvert som forskningen i vår nære historie overtas av etterkrigsgenerasjonen vil likevel overgrepene mot enkeltpersoner og grupper få sin behørige plass i Norgeshistorien. Dette til tross for at vi her på berget fortsatt er ganske hardt rammet av en historietradisjon som mange land i Øst-Europa nå har tatt et oppgjør med, nemlig at makteliten bestemmer hva som er en tjenlig historieskrivning.

Hos oss har forsiktige historikere – en stakket stund – konsentrert seg om en nærmere gransking av Kong Sverres motiver for å ta initiativet til en nedskrivning av de norske kongesagaene. Det vil dog neppe ta særlig lang tid før de modigste blant historikerne tar fatt på brennbare emner fra vår egen tid, som for eksempel krigsseilerne, landssvikoppgjøret, utbygging av overvåkningssamfunnet og korrupsjonskulturen.

I sin bok «Dommen» peker Hanna Kvanmo på at Norge var det eneste land som innførte straff for tjenestegjøring i det tyske Røde Kors. Dette er langtfra det eneste eksempel på norsk etterkrigsjustis som objektivt sett må betegnes som tilsidesettelse av elementære rettsprinsipper. I denne artikkelen vil jeg bare belyse en liten flik av et stort bilde som vi hensiktsmessig kan kalle konfiskasjonslovgivningen, men som datidens elite i pakt med Orwellske prinsipper valgte å kalle fiendegodslovgivningen eller erstatningslovgivningen.

I krigens siste år var de allierte blitt enige om å konfiskere all tysk eiendom i allierte land. Gjennomføringen varierte fra land til land. De fleste allierte tok et standpunkt basert på britisk rett, nemlig at privateiendom tilhørende personer med fast bopel i vedkommende land ikke var å anse som fiendtlig eiendom. I Norge og Danmark gikk man hardere til verks. Men bare i Norge gikk myndighetene til det skritt å konfiskere eiendelene til norske borgere som hadde dobbelt (norsk/tysk, norsk/østerriks eller norsk/japansk) statsborgerskap. Den dagjeldende norske statsborgerlov innebar bl.a. at norske kvinner som hadde inngått ekteskap med utlendinger beholdt sitt norske statsborgerskap så lenge de ble boende i Norge. Barn født i Norge av utenlandske foreldre ble automatisk norske ved fylte 22 år dersom de hadde bodd i Norge gjennom hele oppveksten.

Etter alminnelig internasjonal praksis, som også Norge ved Haagkonvensjonen av 1930 hadde forpliktet seg til å følge, kan ikke en person anses som fremmed statsborger i et land hvor vedkommende etter landets egne lover har statsborgerskap. I Danmark, hvor det som ovenfor nevnt ble gjennnomført konfiskasjon av tysk privateiendom, ble personer med dobbelt statsborgerskap unntatt fra konfiska-sjonsbestemmelsene.

I Norge tok den unge juristen Jens Christian Hauge fatt på arbeidet med å bygge opp konfiskasjons-myndigheten, Erstatningsdirektoratet, som dette direktoratets første sjef. Hauge var (etter eget utsagn) Milorgs øverste leder fra 1943 og den drivende kraft bak omorganiseringen som førte til etableringen av Hjemmefrontens sentralle delse rundt årsskiftet 1944/45, hvor han sammen med et par-tre kamerater utgjorde den daglige ledelse, det såkalte Hjulet. Fra våren 1944 var Hauge dessuten medlem av Hjemmefrontens juridiske utvalg, som i det vesentlige beskjeftiget seg med å utarbeide forslag til provisoriske anordninger som skulle oppheve eller endre eksisterende norske lover. Disse anordningene ble så utstedt av Kongen i statsråd i London, angivelig med hjemmel i Elverumsfullmakten. I et juridisk underutvalg til revisjon av okkupasjonslovgivningen satt bl.a. Andreas Schei (senere ekspedisjonssjef i Justisdep., deretter høyesterettsdommer og til sist Norges første sivilombudsmann) og Henrik Bahr (dav. byråsjef i Justisdep.). Andreas Schei hadde sammen med Carl Platou (dav. eksp.sj. Justisdep.) også plass i et underutvalg som kom med forslag om organisering av departementene etter krigen. I krigens siste måneder ble det videre knyttet nære personlige forbindelser mellom Hauge og høyesterettsjustitiarius Paal Berg, som fremsto som Hjemmefrontens offisielle leder. Etter Einar Gerhardsens tilbakekomst og senere valg til statsminister ble Hauge hans personlige sekretær og fortrolige rådgiver. I den første rene Arbeiderpartiregjeringen etter krigen ble Hauge forsvarsminister. I 1955 var han en kort tid justisminister.

Det siste krigsåret fremsatte Hjemmefronten mange forslag om endringer såvel i straffeloven som i straffeprosesslovgivningen. Et av forslagene gikk ut på å innføre en ny type straff, nemlig tap av norsk statsborgerrett.

I London støtte dette forslaget på betenkeligheter såvel av folkerettslig som av praktisk art og Londonregjeringen utferdiget ingen provisorisk anordning med det ønskede innhold.

Men den tankegang som lå bak Hjemmefrontens forslag var ingenlunde oppgitt. Den 1. august 1945 opplyser daværende byråsjef i Justisdepartementets lovavdeling, Finn Hiortøy, i et håndskrevet notat at ekspedisjonssjefen i Politiavdelingen, E.R. Rognlien har meddelt at statsråden ønsker utferdiget forslag til provisorisk anordning om endring av statsborgerlovgivningen. Hiortøy fremsatte også et slikt forslag i det nevnte notatet, men dette forslaget innebar ingen endringer i statsborgerrettighetene til norskfødte borgere. Forslaget falt ikke i smak hos oppdragsgiveren, som neppe var ministeren, idet denne bare satte sine initialer på notatet som tegn på at han hadde sett det.

Justisminister Cappelen hadde selv en fortid som medlem av Hjemmefrontens ledelse, men merkelig nok later det til at verken ministeren, Platou (Justisdepartementets øverste embetsmann), Bahr (ekspedisjonssjef for lovavdelingen) eller Schei (ekspedisjonssjef, muligens overordnet 3. sivilkontor hvor statsborgerloven faglig sett hørte hjemme) følte seg kallet til å gi ordrer om noe utredningsarbeid om spørsmålet. Et maskinskrevet ark uten datering og signering angir noe senere hvilke endringer vedkommende etter landets egne lover har statsborgerskap. I Danmark, hvor det som ovenfor nevnt ble gjennomført konfiskasjon av tysk privateiendom, ble personer med dobbelt statsborgerskap unntatt fra konfiskasjonsbestemmelsene.

I Norge tok den unge juristen Jens Christian Hauge fatt på arbeidet med å bygge opp konfiskasjons-myndigheten, Erstatningsdirektoratet, som dette direktoratets første sjef. Hauge var (etter eget utsagn) Milorgs øverste leder fra 1943 og den drivende kraft bak omorganiseringen som førte til etableringen av Hjemmefrontens sentralle delse rundt årsskiftet 1944/45, hvor han sammen med et par-tre kamerater utgjorde den daglige ledelse, det såkalte Hjulet. Fra våren 1944 var Hauge dessuten medlem av Hjemmefrontens juridiske utvalg, som i det vesentlige beskjeftiget seg med å utarbeide forslag til provisoriske anordninger som skulle oppheve eller endre eksisterende norske lover. Disse anordningene ble så utstedt av Kongen i statsråd i London, angivelig med hjemmel i Elverumsfullmakten. I et juridisk underutvalg til revisjon av okkupasjonslovgivningen satt bl.a. Andreas Schei (senere ekspedisjonssj. i Justisdep., deretter høyesterettsdommer og til sist Norges første sivilombudsmann) og Henrik Bahr (dav. byråsjef i Justisdep.). Andreas Schei hadde sammen med Carl Platou (dav. eksp.sj. Justisdep.) også plass i et underutvalg som kom med forslag om organisering av departementene etter krigen. I krigens siste måneder ble det videre knyttet nære personlige forbindelser mellom Hauge og høyesterettsjustitiarius Paal Berg, som fremsto som Hjemmefrontens offisielle leder. Etter Einar Gerhardsens tilbakekomst og senere valg til statsminister ble Hauge hans personlige sekretær og fortrolige rådgiver. I den første rene Arbeiderpartiregjeringen etter krigen ble Hauge forsvarsminister. I 1955 var han en kort tid justisminister.

Det siste krigsåret fremsatte Hjemmefronten mange forslag om endringer såvel i straffeloven som i straffeprosesslovgivningen. Et av forslagene gikk ut på å innføre en ny type straff, nemlig tap av norsk statsborgerrett. I London støtte dette forslaget på betenkeligheter såvel av folkerettslig som av praktisk art og Londonregjeringen utferdiget ingen provisorisk anordning med det ønskede innhold.

Men den tankegang som lå bak Hjemmefrontens forslag var ingenlunde oppgitt. Den 1. august 1945 opplyser daværende byråsjef i Justisdepartementets lovavdeling, Finn Hiortøy, i et håndskrevet notat at ekspedisjonssjefen i Politiavdelingen, E.R. Rognlien har meddelt at statsråden ønsker utferdiget forslag til provisorisk anordning om endring av statsborgerlovgivningen. Hiortøy fremsatte også et slikt forslag i det nevnte notatet, men dette forslaget innebar ingen endringer i statsborgerrettighetene til norskfød-te borgere. Forslaget falt ikke i smak hos oppdragsgiveren, som neppe var ministeren, idet denne bare satte sine initialer på notatet som tegn på at han hadde sett det.

Justisminister Cappelen hadde selv en fortid som medlem av Hjemmefrontens ledelse, men merkelig nok later det til at verken ministeren, Platou (Justisdepartementets øverste embetsmann), Bahr (ekspedisjonssjef for lovavdelingen) eller Schei (ekspedisjonssjef, muligens overordnet 3. sivilkontor hvor statsborgerloven faglig sett hørte hjemme) følte seg kallet til å gi ordrer om noe utredningsarbeid om spørsmålet. Et maskinskrevet ark uten datering og signering angir noe senere hvilke endringer i statsborgerloven som ønskes gjennomført. Fratakelse av statsborgerskapet for personer med norsk og tysk statsborgerskap vesentlig norske tyskgifte kvinner – var her angitt blant ønskemålene.

Etter å ha fått rede på oppdragsgiverens ønskemål, ba Carl Platou om at lovavdelingen måtte få mer tid til å vurdere spørsmålet. Men nå krevde ministeren i en påtegning at saken skulle påskyndes. Det tjener Finn Hiortøy til ære at han ikke befattet seg med saken etter at hans første notat var blitt vraket. Det faglig ansvarlige kontor, 3. sivilkontor, ble ikke konsultert. Oppdraget med å finne juridiske formuleringer for de ønskede endringer gikk til duoen Gunder Egge/Carl Stabel, som skrev de nødvendige notater. Deres arbeid ble bifalt, og i regjeringskonferanse 14. august ble forslaget fremmet og enstemmig tiltrådt av Regjeringen Gerhardsens medlemmer. Den 17. august 1945 ble den provisoriske anordningen fremlagt for Kongen for underskrift, og dermed var det foretatt omfattende og sterkt kvinnediskriminerende endringer i den norske statsborgerlovgivningen.

Da Stortingets protokoll-komite i 1946 gjennomgikk de provisoriske anordninger som var blitt gitt, fant den det «meget tvilsomt» at bestemmelser av denne karakter kunne gis som provisorisk anordning. Men i 1955 ble såvel anordningen som dens konsekvenser godkjent av Høyesterett. Dommen ble utformet av Andreas Schei (RT 1955 s.439 og flg.). Heldigvis står mindretallets (Bergers) votum som et verdig monument over flertallets brudd med såvel Grunnloven som alminnelig anerkjente folkerettsprinsipper.

Og hva var så konsekvensene av den provisoriske anordningen? Her skal vi bare se på en enkelt sak, men eksemplene er mange:

Solveig G. fra Haugesund var datter av en norsk kjøpmann som drev sildeeksport på Tyskland. Solveig arbeidet i forretningen, og etter farens død i 1937 drev hun videre sammen med moren, som var tyskfødt. Under krigen ble Solveig glad i en tysker og overveide ekteskap. Da hun hadde vesentlig formue, søkte hun først råd hos advokat og fikk til svar at det var ingen som helst risiko for problemer, idet Solveig ville ha sitt norske statsborgerskap i behold også etter ekteskapet. Både hun og hennes familie var hederlige i enhver henseende og det var intet å utsette på deres nasjonale holdning. Paret giftet seg og fikk en sønn. Våren 1945 falt Solveigs ektemann i krigen slik at hun var enke da freden kom. Da kom også Erstatningsdirektoratets folk og beslagla alle Solveigs eiendeler, til og med møblene. Gangklærne fikk hun aller-nådigst beholde. Det var ikke bare Solveig selv som ble rammet. Hennes to år gamle sønn hadde fått fødselsdagsgaver og julegaver med i alt 600 kroner som sto på bankbok i hans navn. Også denne «fiendeeiendom» la Erstatningsdirektoratet beslag på. Beslaget ble opprettholdt i alle rettsinstanser. Den endelige avgjørelse falt i 1955.

Ikke nok med at Solveig ble fratatt alle sine eiendeler. Som fiendtlig statsborger ble hun også fratatt retten til å bo i sitt fødeland. I USA fant hun et fristed, og der bor hun fremdeles.

Den skånselløse kampen mot enker og farløse barn påførte ofrene skader som aldri kan leges. Det er et trist faktum. Men for den som er interessert i å finne årsaken til at vi nå sitter opp til halsen i offentlig fiksekultur og svart privatøkonomi er kampens seierherrer av større interesse. Frigjøringsdagenes massive overgrep mot forsvarsløse kvinner skyldtes angivelig «folkets raseri». Senere forskning har vist at det tyske folks raseri under Krystallnatten var meget velorganisert. Spørsmålet er om det skyldes tilfeldigheter at det norske raseriet tilsynelatende var mindre i distrikter der Hjemmefrontens organisasjon sto svakt. Svaret på dette og mange andre spørsmål ligger på historiens mørkeloft, skjult under tykke lag av spindelvev.

Spindelvev har selvsagt også en opprinnelse og en funksjon. Det er kunstferdige nettverk som edderkoppene skaper med sin egen kropp og som tjener som dødsfeller såvel for inntrengere som for de insektene som edderkoppene lever av. Hele tiden lager nye generasjoner av edderkopper stadig nye nettverk.

Mange av oss som er født etter krigen har hatt vanskelig for å forstå norske myndigheters uvilje mot å gi tyskgifte kvinner tilbake det norske statsborgerskapet om andre utenlandskgifte har fått uten videre dikkedarer i forbindelse med gjennomføring av internasjonal og nasjonal likestillingspolitikk. En gjennomgang av materiale fra Erstatningsdirektoratets arkiver vil antakelig gjøre det lettere å forstå at det er både juridiske og økonomiske, men ikke minst personrelaterte grunner til denne uviljen. Kanskje kan en slik gjennomgang også bidra til å forstå hva Ronald Bye refererer til når han snakker om kameraderikulturen, ikke bare i Arbeiderpartiet, men i hele etterkrigstidens samfunnsliv.

De store samfunnsedderkoppene bruker ikke sin tid til å installere boblebadekar eller holde vaffelkakeselskaper. De bygger opp etterretningsapparatet og byråkratier og utpeker sine venner til nøkkelstillinger i domstolene, på universitetene og i de politiske partiene. De skriver lovtekster og forskrifter som tjener deres evinnelige maktbegjær og deres samarbeidspartneres økonomiske interesser (og bare småedderkopper som Arve Johnsen skryter av det etterpå).

De virkelige edderkoppene sitter i skjul mens de trekker i trådene. Når de værer fare, forsvinner de kløktige edderkoppene ned i en sprekk mens fluer og andre insekter som allerede sitter i nettet blir ofre i rengjøringsprosessen. Slik havner de rene ubetydeligheter under offentlighetens nådeløse søkelys mens media kappes om å rose seg selv og hverandre for hvor flinke de er til å rydde opp. Under den velpolerte overflaten, Den Store Enigheten, ligger det grumsede underlaget som Guri Hjeltnes såvidt har pirket borti i sin bok om avisoppgjøret, og enhver redaktør vet hva det absolutt ikke lønner seg å skrive om.

Men årets bøker bærer bud om at det ulmer i krefter som mener tiden kan være inne til å foreta en virkelig storrengjøring. Kanskje kampen mot edderkoppkulturen kan bli 1990-årenes store sak.

Denne artikkel stod første gang på trykk i avisen “Folk og Land” Nr. 5. 1998. Takk til Dag Hiåsen for å finne den frem fra arkivet.